1 år med blogging

14.april i fjor skrev jeg mitt første blogginnlegg. Siden da har det blitt 78 publiserte innlegg, et gjennomsnitt på 6,5 innlegg i måneden. Hvert innlegg er på om lag 3 A4-sider i word, så alle innleggene blir til sammen på 234 sider (det er en bok det!).

Hvordan

I begynnelsen så skreiv jeg når jeg fikk en god idé om et eller annet, og det kunne være når som helst på døgnet. Dette gjorde at skrivingen ble noe tilfeldig og usystematisk (men likevel produserte jeg 1-2 innlegg i uka).

I oktober i fjor oppdaget jeg James Clear. Han skriver om mye av de samme temaene som jeg gjør, altså om atferd. Han hadde også skrevet når han ”fikk en god idé” eller ”følte seg inspirert”. Dette snakket han med sin venn Todd Henry om, og Todd Henry (som har gitt ut flere bøker), sa ”jeg skriver også bare når jeg føler meg motivert, det vil si hver dag kl. 8.” Utfra denne historien bestemte James Clear seg for at han også skulle skrive som en profesjonell, altså til faste tidspunkter, uavhengig av ”inspirasjon” eller ”motivasjon”. Han har deretter skrevet en artikkel hver mandag og torsdag. Dette har jeg regelrett bare kopiert, og skriver også nå et blogginnlegg hver mandag og torsdag. Jeg skriver, uansett om jeg føler for å skrive eller ikke. Det blir åtte innlegg i måneden.

Så, på mandager og torsdager er dette stort sett det første jeg gjør. Eller, jeg starter hele skriveprosessen med å gå en tur, og ”skriver» innlegget mens jeg går. Du vet, man tenker mye bedre når man er i bevegelse. Jeg har et tema eller en overskrift noenlunde klar, og så går jeg 20-30 minutter. Når jeg kommer tilbake fra turen så skriver jeg det ned. Veldig sjelden har jeg med notatbok på tur, men om jeg er på lengre turer, sånn som i sommer i Vesterålen, så skriver jeg hele innlegget mens jeg ute, for hånd. Noen av mine mest populære innlegg er skrevet på langturer og for hånd, sånn som Om å straffe seg selv og Dropp slankinga – tenk prestasjon.

Idéer

Siden jeg skriver om menneskelig atferd, så er det et utømmelig tema å ta av. Alt vi driver med er atferd, og atferd tar form i mange fasonger og former, og har en rekke ulike årsaker, så det er sjelden at jeg har følelsen av ”å ikke ha noe å skrive om”.

Veldig ofte så får jeg idéer fra noe jeg leser, fra hendelser i virkelige liv, eller på spørsmål fra venner eller lesere om jeg kan skrive om ulike temaer. Innleggene Hvordan håndtere nervøsitet når du skal snakke foran andre? og Hvis du kan gjøre hva du vil – hva vil du da? er skrevet på forespørsler.

Før jeg starter skrivinga, så setter jeg klokka på nedtelling på 20 minutter. Da skriver jeg konsentrert i 20 minutter, for så å ta 5 minutter pause (Pomodoro-teknikken). Før klokka begynner å tikke, så sørger jeg for å ikke ha noen forstyrrelser; slår av lyden på telefonen, alle faner ligger nede, kaffen er klar. Hvis innlegget ikke er skrevet ferdig på 20 minutter, tar jeg 20 minutter til. Stort sett bruker jeg fra 20 minutter til 2 timer på å skrive et innlegg, og omtrent dobbelt så lang tid på å redigere, flikke, sjekke kilder, legge det inn i wordpress og finne bilder. Når jeg tar 5 minutter pause, så stiller jeg klokka også for dette, hvis ikke risikerer jeg at pausen blir altfor lang. I pausene går jeg bort fra skjermen, strekker på meg eller går en liten tur (på mindre enn fem minutter ja).

Øvelse gjør permanent

Skriving er også atferd, og den har sammenheng med sine omgivelser. Jeg gjør alle disse tilretteleggingene, sånn at det blir enklere å drive med denne atferden, f eks så klusser det til for meg om jeg blir forstyrret. Og som med all annen atferd, når man gjør noe ofte nok, så blir man bedre på det. For å bli god til å skrive, så må man skrive. For å bli god til å lage mat, så må man lage mat. Eller for å bli god til å ruse seg, så må man ruse seg. Practice makes permanent.

Antakelig burde jeg få noen til å lese innleggene mine før jeg legger de ut, for å få tilbakemeldinger og derved bli bedre, men hvis jeg må legge mer jobb i det, så blir det ikke gjort. Hvis jeg har kilder til teksten, så henviser jeg alltid til kilden, men å lage en referanseliste og alt det der, det blir også en bøyg slik at det kan hindre skrivinga. Jeg hatet å lage referanseliste under studietida, og har ikke blitt noe gladere i det, selv om det sikkert er veldig enkelt med EndNote og alt det der. Hvis det blir for mye styr, så gidder jeg ikke. Og skrivinga kan ikke stå og falle på det. Men likevel, så er referanseliste på ”forbedringspotensial”-lista mi.

Mest populære

Jeg begynte ikke å bruke Google Analytics før i november, så statistikken for ”mest leste” innlegg baserer seg på Facebook, og tallene derfra er mildt sagt usikre. Men noen innlegg har fått langt flere delinger og likes enn andre. Selv om man liker Helseatferd på Facebook (nå har jeg 1047 følgere der), så betyr det ikke at man får opp alle nyhetene derfra. I helga så hørte jeg at Facebook er helt nede i 2 % nå for hvor mange som får opp nyheter fra en side man følger. Dette gjør de selvsagt for at de vil at vi skal betale for at innleggene skal spres. Jeg er derfor mest opptatt av at innleggene mine blir delt, for på den måten få flest mulig lesere. I følge Facebook, så er dette innleggene som er delt mest:

  1. Om å straffe seg selv – 38 delinger
  2. Hopp i havet! – om å handle i flokk – 36 delinger
  3. Hvorfor blir vi så hekta på Crossfit? – 15 delinger
  4. Er hviling en ferdighet? – 14 delinger
  5. Dropp slankinga – tenk prestasjon! – 14 delinger
  6. Har du lyst å bli en utgiftspost på statsbudsjettet? – 10 delinger
  7. Flink på skolen – dårlig til å leve – 9 delinger
  8. Hvordan håndtere nervøsitet når du skal snakke foran andre? – 8 delinger
  9. Frykt – 7 delinger
  10. Flink pike goes to hell – 7 delinger

Jeg ser at veldig mange andre som blogger har langt flere delinger, sånn som Tjomlid (Saksynt) har gjerne tusenvis av delinger. Det er sånt man blir misunnelig av i bloggverdenen.

Tilbakemeldinger

Jeg har fått mange hyggelige tilbakemeldinger på bloggen, både som meldinger på Facebook, mail, i virkelige liv eller kommentarer til bloggen. Det blir jeg veldig, veldig glad for. Da skjønner jeg at det faktisk er noen som leser, og at det kan utgjøre en forskjell i noens liv. Denne kommentaren fikk jeg på Facebook i påska:

“Blogginnlegga dine har blitt fast høytlesning her i heimen! Dei har gitt opphav til diskusjoner, gode refleksjoner og inspirasjon til å gjøre små forandringer på vei til de større. Gleder oss til flere innlegg. God påske”

Eller denne kommentaren:

«Fantastiske blogginnlegg Bergljot! Jeg lærer så mye av å lese det du skriver. Og ikke minst – jeg blir supermotivert både til endringer og det å fortsette i de baner jeg allerede er kommet i gang med. Så tusen takk for inspirasjon!!»

AAAAh, sånt blir man glad av!

Av nett-troll så har jeg bare fått en kommentar, og det var til innlegget Hvor psyk er du egentlig? Denne kommentaren slettet jeg, da den var anonym og gikk til personangrep på meg. Likevel satte den kommentaren meg ut i to dager, så jeg er ikke noe særlig glad i kritikk, for å si det mildt.

Jeg kommer til å fortsette å skrive et innlegg hver mandag og torsdag, i alle fall er det ikke noe akkurat nå som tilsier at jeg må slutte med det. Og som jeg sa til en venninne her en dag: ”Egentlig så skriver jeg til meg selv – for å minne meg selv på hvordan jeg kan få et bedre liv”, der hun svarte; ”jeg vet det.”

#Avslørt.

IMG_0168
Hvis jeg har mulighet for å stå og være ute når jeg skriver, så gjør jeg det. Hvorfor være inne når man kan være ute?

 

Vil du lese flere slike blogginnlegg? Meld deg på det gratis nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

One thought on “1 år med blogging

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *