Om å gå på en smell

Forrige uke var jeg innom Gardemoen. Jeg skulle ikke ut å fly, men måtte gjennom flyplassen fra toget for å ta en buss videre. Det er asfalt, rulletrapper, mur og betong, og en mengde mennesker som stresser forbi med stive blikk, hovne føtter og trillekofferter. For meg er slike steder helvete på jord.

Det fikk meg til å tenke på et foredrag jeg var på en gang med en fyr som hadde gått på en smell. Han bodde i Oslo, men hadde fått en jobbmulighet i København.

Det var visstnok en veldig viktig jobb, for det handla om utvikling av sånne chipper som vi har på bankkortene våre. Han kunne ikke flytte til Køben, så det ble til at han ukependlet. Det vil si at han fløy Oslo-Køben mandag morgen, og tilbake igjen på fredag kveld. Da bodde han på hotell hele uka, og hjemme i helgene.

Etter et år med dette, så ble han så drittlei av å bo på hotell, men ”kunne ikke” slutte i jobben, så han begynte å pendle dit hver dag. Han fløy Oslo-Køben om morgenen, og fløy tilbake på ettermiddagen/kvelden. Da fikk han sove hjemme.

Det gikk som det måtte gå. Etter et år med daglige flyturer, så kom det til en morgen der han som vanlig reiste ut til Gardemoen, sjekket inn, men ble stående med boardingkortet i hånda og stirre framfor seg, til han snudde, leverte fra seg kortet og dro hjem.

Derfra ble han liggende i fosterstilling på sofaen et halvt års tid, før han kunne begynne å bygge seg opp igjen bit for bit.

Humans are not broken….

Når man sitter og hører på en sånn fortelling, så er det lett å tenke; ”men herregud, da mann, du måtte da skjønne at det konseptet der var dømt til å mislykkes? Hvordan er det mulig å kjøre helsa si så i grøfta?”

Men det er sånt vi gjør når vi ser andre menneskers atferd utenifra, og ikke kjenner til variablene som har foregått – hver dag – og som påvirker oss til å gjøre som vi gjør.

Det var nok ikke sånn at mr. Gardemoen satt seg ned i et møte med binyrene sine, og sa:

”Hei dere, gutta. Det er en noe omstridt tilstand som de kaller ”adrenal fatigue”, eller binyretretthet på norsk. Det betyr at dere vil bli totalt utslitte, og ikke lenger produsere de hormonene jeg trenger for å fungere i hverdagen. Det vil si at jeg kan få insomnia, bli totalt tappet for energi, ikke lenger tørre å gå utafor døra, og det som verre er, men det er ikke medisinsk bevist.

Hva sier dere? Skal vi prøve å få det ved å bare omgås asfalt, rullebaner, innsjekkingstider, datamaskiner, seine kvelder og raske måltider?”

Nei, det var nok heller slik at mr. Gardemoen fikk et spørsmål fra sjefen sin om han kunne tenke seg å bli med på et utrolig spennende, og godt betalt, prosjekt. Også kan det tenkes at han gikk hjem og prata med kona si om det, og de ble enige om at han ikke kunne la en sånn mulighet gå fra seg. I tillegg var det kanskje slike variabler som ”alle andre jobber mye” og ”det er mange som har over 150 reisedøgn i året” og ”karriere er viktig” og ”det er bare du som har den kompetansen” som påvirket han.

Det er nok de færreste som går rundt og tenker på binyrene sine.

Kultur

Kultur anno 2016: Helse er sekundært, og bare noe som kommer etter alt det andre. Det som kommer etter jobben, mailene, festen, shoppinga, storbyturen, parmiddagene.

For å passe inn i denne kulturen, gjør mr. Gardemoen som han gjør. Om det ender opp med en wake-up-call i fosterstilling på sofaen, så er dette også relativt vanlig i vår kultur.

Vi blir dratt med i alle retninger her i livet. Og hvis vi ikke er jævli ops, så kan vi risikere å gå på en smell eller to.

Og når du har gått på en smell så er rehabiliteringen: søvn, hvile, aktivitet og mat.

Mitt forslag er som følger: stable disse tingene opp først kan du begynne å svare på mail eller dra på Gardemoen, om du absolutt må.

Husk å følge Helseatferd på Facebook!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *