Bedragersyndromet – og hvem vi egentlig er

I forbindelse med den internasjonale dagen for selvmordsforebygging, 10.september, viste NRK filmen LEVE som handlet om fire stykker som hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

Det som flere av ungdommene sier er at noe av det de plagdes med var tanken på å bli avslørt. Avslørt for den de ”egentlig” er. En av guttene fortalte at han hadde kjæreste, jobb, gode venner, men følte at alt det ville forsvinne om folk visste hvordan han egentlig var, og at han bare ventet på å bli avslørt. Dette uttalte også en av jentene, som ikke kunne leve med at ”de” skulle finne ut hvem hun egentlig var.

Slike tanker og forestillinger er så vanlige, at det til og med har fått sitt eget navn, nemlig ”bedragersyndromet”, eller på engelsk ”the fraud syndrome/the imposer». Ungdommene i filmen beskriver det veldig godt, uten at de bruker den betegnelsen. Det er den forestillingen om at vi bare later som, at det vi gjør er bløff, vi fortjener ikke suksessen, og at vi en dag vil bli avslørt (og det er ikke til å holde ut). Visstnok så lider blant annet Robbie Williams og Renée Zellweger av dette syndromet.

Det er mange som har det sånn i arbeidslivet. De er ”egentlig” ikke så flinke som de ser ut til å være, selv om de gjør en svært god jobb. De har en forestilling om at de bare bløffer, og det vil være en katastrofe når/hvis de blir avslørt. For eksempel når sjefen innkaller deg til samtale uten å avsløre innholdet – dét kan sette i gang mange ville spekulasjoner.

”Egentlig” er jeg en som

Vi har mange merkelige verbale konstrukter om oss selv og dithen, og en av de er dette med ”hvem vi egentlig er.” Vi har lagd oss en forestilling om hvem vi er, men ofte så handler vi på tvers eller på tross av dette. Har du noen gang hørt noen si: ”Egentlig er jeg en som liker å være ute på tur, men….” eller ”egentlig er jeg ikke en klager, men…..” eller enda verre; ”egentlig har jeg slutta, men….”

Vi tilegner oss selv egenskaper, og så innbiller vi oss at vi må oppfylle dem hele tida – ”jeg er jo en skikkelig gla´jente” eller ”jeg er bedagelig anlagt”. For hvis vi ikke oppfyller disse egenskapene, ja, da er vi jo en bedrager, ikke sant? Også er det jo sånn, at vi er ikke alltid glade, eller vi er ikke alltid bedagelige anlagte, men da har vi et problem for vi har allerede sagt at vi er det!

Ekstra dimensjoner

Si du får beskjed om at du har fått igjen penger på skatten – dette vil sette i gang en reaksjon hos deg, antakelig en gledesreaksjon.

Si du får beskjed om at i dag ligger alt av IT nede – dette setter i gang en annen reaksjon hos deg.

Si noen sier til deg; ”nå må du få opp farta, ellers så rekker vi ikke flyet” – dette setter også i gang en eller annen atferd hos deg.

De som forsker på atferd, studerer sammenhenger mellom atferden og de variablene som påvirker atferden. Det er alltid noe som påvirker en atferd.

Det som kan være kronglete (og unødvendig?) å studere er denne ekstra dimensjonen som vi kaller ”egenskaper” – som egentlig bare er en oppsummering av en hel haug med atferder.

Jeg stresser ikke fordi jeg er en stresset person, jeg stresser fordi jeg er en i stresset situasjon.

Alle mennesker driver med mer eller mindre kompleks atferd, hele tiden. Ingen av oss er konstante.

Du er ikke noe fast ”egentlig”. Og du er ingen bedrager.

IMG_1323

 

 

 

 

 

 

Lyst å få blogginnleggene fra Helseatferd rett i postkassa? Meld deg på nyhetsbrevet!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *