Da klokka klang – om tid

Jeg har sagt at jeg skal skrive en serie på fem om hva som fungerer som foranledninger for atferd, altså hva som skjer før atferden som kan sette den i gang. Jeg har tidligere skrevet om ting, og om hvordan vi blir påvirket av mennesker. Og i dag handler det om tidspunkter og datoer.

En liten repetisjon fra de nevnte bloggpostene: atferd skjer i kontekst, ikke i vakuum. Det skjer noe før (foranledning), og det skjer noe etter (konsekvens) atferden. Et klokkeslett vil kunne påvirke deg til å gjøre noe (løpe til bussen, stå opp, gå til et møte, starte treningen, ringe onkelen din, ta på bunaden), og tid kan være et viktig element i den store jakten – hvorfor gjør vi som vi gjør?

Kaker til besvær

Charles Duhigg, som har skrevet boka The power of Habit, fant ut at det var et visst tidspunkt på dagen som var signalet hans for å gå opp til kantina, og kjøpe seg en kake, for deretter å gå og skravle med kollegaer. Det så sånn her ut, og han har kalt det cue – routine – reward (altså signal – rutine – belønning som gjerne kan oversettes til foranledning – atferd – konsekvens).

habits_550_rev
Et veletablert mønster som startet rundt 15:30 hver dag for Duhigg

Han syns det var vanskelig å slutte med denne vanen, selv om han fikk kjipe kommentarer fra kona om at han hadde lagt på seg. Han bestemte seg for å gå grundig til verks for å finne ut av hva som faktisk foregikk. Han analyserte vanen ved følgende spørsmål:

  • Hvor er du?
  • Hva er klokka?
  • Hva er din emosjonelle tilstand?
  • Hvem andre er der?
  • Hvilken annen atferd gikk forut for ”cravingen”?

Denne kartleggingen gjorde han flere dager på rad. Det han fant ut av var at det var omtrent rundt klokken 15:30 hver dag at han følte for å gå og kjøpe seg en kake. Det han også fant ut av var at han kjedet seg, og konsekvensen/belønningen var å stå å skravle med noen kollegaer, mens han spiste kaka. Det var ikke selve kaka som var belønningen (som man umiddelbart skulle tro), men det sosiale samværet.

Det han gjorde som løsning var veldig enkelt, han skrev en plan som han hadde stående på pulten:

”Klokka 15:30 hver dag, skal jeg gå bort til en kollega og snakke med han i 10 minutter.”

For å være sikker på at han skulle greie det, så stilte han alarmen på klokka.

Etter noen måneder trengte han ikke alarmen lenger, men rundt det samme tidspunktet så reiser han seg nå opp og går for å finne noen å skravle med. Uten kake.

Den nye vanen har erstattet den gamle. Samme foranledning (klokkeslett) og samme konsekvens (skravling), men ny, sunnere atferd (gå til en venn).

Medisiner klokka åtte

For noen år siden jobbet jeg et sted der pasientene fikk medisiner klokka 20:00 hver kveld. Dette hadde jeg erfart så mange ganger, at klokka 20:00 tenkte jeg på medisiner, uansett hvor jeg var. Jeg kunne sitte hjemme eller på kino, og få følelsen av at ”nå må vi gi medisiner” rundt det klokkeslettet. Dette kaller man i atferdsvitenskapen for betinging, men du kan godt si at man forbinder eller assosierer en stimulus (her et klokkeslett) med noe annet (følelse, atferd, hva som helst). Akkurat som med Duhigg og kakene, så var klokka 20 en godt etablert foranledning for å sette i gang med atferden – å gi medisiner.

Det er klin umulig for oss å ikke betinge noe med noe annet, og tid er en sprø stimulus på den måten. For vi kjenner alle til ”mandagsfølelsen” eller ”fredagsfølelsen”, og av og til går alt det der i kluss når vi har ferie.

Vi har en historie (altså vi har lært noen sammenhenger) med visse dager med visse atferder.

Du har lært at på 17.mai så innebærer det bunad, tog, kransekaker, fyllefrokost. Du forbinder den datoen med en hel haug med ”17.mai-atferder” som du antakelig ikke forbinder med så mange andre datoer. Det hadde jo vært sprøtt om du plutselig begynte med fyllefrokost på en vanlig arbeidstirsdag, eller om du stilte opp i bunad når du skal på kino med en venninne en vanlig onsdag. Kan hende venninnen din ikke hadde forsterket den type atferd.

Sulten eller trøtt

Klokkesletter kan gjerne styre atferd, selv om vi ikke har behov for å gjøre akkurat det, akkurat da. For eksempel med spising og soving.

  • Klokken 11:30 er det lunsj. Alle andre spiser da. Du spiser også da, selv om du ikke er sulten.
  • Klokken 17:00 er det middag. Du er ikke sulten, men du spiser likevel.
  • Filmen er ikke ferdig (den skal vare en time til), du er trøtt, men vil se ferdig filmen. Tidspunktet styrer når du legger deg, og ikke trøttheten.
  • Du sover, klokka ringer, du må stå opp. Du har egentlig behov for å sove et par timer til, men samfunnet kaller, og samfunnet begynner klokka åtte.
Jakten på signalet

I jakten på å identifisere foranledninger for atferd, så kan tidspunkt altså spille en stor rolle. En kunde av meg fortalte at hun fant ut (når hun analyserte egen atferd) at hun stresset hver kveld med å få ungene i seng, for kl. 20:15 begynte det noe greier på tv, og det var hennes ”avslapningstid”. Hun fant ut at tven var kilden til mye negativt (spise dritt, føle seg dritt) så nå har de satt tven i boden, og hun behøver ikke lenger stresse (så mye…) med å få ungene i seng.

Som vi lærte på barneskolen, fra barnesangen til Margrethe Munthe:

Da klokken klang, så fort vi sprang,

og ingen sto igjen og hang.

Men glad og lett og rank og rett

vi var på plass med ett.

Vi sto som perler på en snor,

og ingen av oss sa et ord.

Og ingen lo, men stille sto

vi sammen, to og to.

 

Og jeg vet ikke med deg – men iallefall gjorde jeg som sangen sa.

Når tikkes du i gang?

 

Følge med videre? Meld deg på nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

 

Unknown

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *