”De ler av meg i lunsjen” – om mat og mental tøffhet

Er det et tema man ikke skal tulle så altfor mye med før folk blir ordentlig sure, så er det mat. Vi kan diskutere politikk og religion, og komme oss unna altfor dårlig stemning, men når det kommer til mat – så blir vi fort emosjonelle.

Det er kanskje ikke så rart. Vi spiser gjerne tre-fire ganger om dagen, og hva vi spiser blir som en forlenga arm av oss selv. Det å blande seg oppi hva folk spiser (uansett hva det er), kan være som å kritisere deres barn. Det tåler vi dårlig.

Sunnhet

Si Ann-Kristin bestemmer deg for å endre kosthold. Hun vil spise sunnere, fordi hun merker at hun begynner å bli i dårligere og dårligere form. Hun kutter ut brødskiva, spiser kyllingsalat til lunsj, og sier nei takk til vaflene.

Det hun tenker på når hun drar på jobb er ”hva vil de andre si?” – ”Kommer de til å legge merke til at jeg ikke spiser brødskiver?” – ”er det sært av meg å ikke drikke øl på lønningspilsen?”

Vi er konstant opptatt av hva andre syns om oss, også når det kommer til spising. Vi vil helst passe inn i flokken vår, med kollegaene, vennene, i samfunnet. Vi vil helst ikke være en særing som gjør altfor mye annerledes.

Og flokken vår passer også på at du er innafor:

”Hva, skal du ikke ha vafler? Er du på slanker´n? En skader ikke!”

”Å nei, ikke vær så sunn da, nå får jeg skikkelig dårlig samvittighet!”

”Ikke vær så kjedelig, bli med på lønningspils!”

Unknown-9

Led meg ikke inn i fristelse, jeg kan gå selv

Vi er omgitt av fristelser og distraksjoner hele tida, og vi gjør det ikke alltid enkelt for hverandre.

Ann-Kristin begynner å finne på unnskyldninger, hun sier hun har glutenallergi for å slippe unna mas. Hun sier hun er syk, når sannheten er at hun bare har lyst å være hjemme med ungene og hvile. Hun bekymrer seg for en viktig jobbmiddag der hun i alle fall ikke vil være den som pirker i desserten.

Å være konsekvent sunn, krever mental tøffhet. Og det vil si: Si nei til vafler selv om alle andre spiser det. Drikke farris mens alle andre drikker øl. La være å spise den hvite baguetten som blir servert. Ha med egen lunsj, og ikke unnskylde seg for at man er annerledes. Dra på trening, når man egentlig skal være inne å se på gullrekka.

Ubehag – en vanesak

Mat er sånt folk blir forbanna for. Blant kostholdseksperter så krangles det over hva folk bør spise og ikke spise. Ernæringsfaget virker uhyre komplisert og vanskelig, og du skal være ordentlig interessert for å orke å sette deg inn i forskningen.

Det er ubehagelig å være sær, bare spør en vegetarianer hvor mange ganger hun har måttet forklare og forsvare hvorfor hun ikke spiser kjøtt. Eller spør en avholdsmann hva han prater om på fest.

Når vi opplever noe ubehagelig, så vil vi helst fjerne det ubehaget.

De fleste av oss går ikke rundt og elsker at folk ler av oss i lunsjen, fordi vi har med en annerledes matboks.

De fleste av oss elsker ikke å bli kritisert.

Det er ubehagelig å skille seg ut fra venninnene som vil være oppe hele natta og drikke rødvin og skravle, mens du har mer lyst på en god natts søvn.

Men det som er bra med ubehag, er at du kan venne deg til det. Akkurat som du kan venne deg til den irriterende tikkinga fra vegguret hos besteforeldrene dine, så kan du venne deg til hevede øyebryn og kommentarer som ”kan du slutte å være så sunn!”

Å venne seg til noe kalles habituering på fagspråket.

Det du må finne ut av er hva slags ubehag du skal gidde å stå i, og hva du ikke greier å leve med.

Hvis du vil spise annerledes enn de andre på jobben gjør, så må du kanskje stå i kritiske kommentarer og latterliggjørende spørsmål en periode. Men som all annen atferd, så vil disse kommentarene reduseres så lenge du ikke nører opp under det (altså forsterker det). Korte, enkle svar av typen ”nei takk”, og avledende kommentarer pleier å fungere.

Det som også er fint med habituering er at kollegaene venner seg til at du er en ”særing”. De vil etter hvert slutte med latterliggjørende spørsmål og kommentarer. Det at du ikke drikker alkohol, eller ikke spiser vafler blir like vanlig og uviktig som tapeten på veggen.

Og vips så er du godkjent av flokken igjen.

 

Vil du lese flere slike blogginnlegg? Meld deg på det gratis nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

Hva som er lov å snakke om og ikke:

One thought on “”De ler av meg i lunsjen” – om mat og mental tøffhet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *