Den uutholdelige smerten – livet

I helga har jeg jobbet som vernepleier, i rusomsorgen. Jeg tar av og til noen ekstravakter på en post for avrusning. Pasientene misbruker narkotika og alkohol. Siden jeg er vernepleier så har jeg ofte ansvar for medisinene som skal deles ut. Det er fastmedisiner, og eventuelle medisiner ved smerter, uro, angst, søvnvansker og liknende. Det er ingen tvil om at mange med rusproblemer har mye smerter, av både fysisk og psykologisk art, men når jeg står der på pillerommet og popper piller, så greier jeg ikke å la være å tenke: ”Hva med å prøve å holde ut smerten, ikke være så redd for den, og ta den i mot?”

Hvorfor gjør vi som vi gjør?

Si du har en stein i skoen. Hva gjør du? Du tar av deg skoen og tømmer den. Si du ser en person du misliker på gata, hva gjør du? Du prøver å unngå vedkommende, kanskje late som du ikke ser han, eller gå en annen vei. Si du har dårlig samvittighet for at du ikke har ringt moren din på en stund. Hva gjør du? Du ringer, og den dårlige samvittigheten forsvinner. Innenfor atferdsvitenskapen kalles dette for flukt- og unngåelsesatferd. Det ligger kanskje litt i ordene; du møter et ubehag – du ”flukter” – ubehaget forsvinner. Denne flukten lønner seg, for da slipper du ubehaget. Ved unngåelsesatferd så er du ikke i direkte kontakt med ubehaget, men du forestiller deg at det vil dukke opp, så du unngår en situasjon i det store og hele. Ta for eksempel et jobbintervju, du vet at du vil bli svett i hendene, rød i ansiktet, begynne å stotre, så du unngår å søke på jobben. Det er noen sammenhenger her som er nyttig å vite noe om, og ikke bare gå rundt å tro at man bare er ”sånn og sånn.” Det å kunne analysere egen atferd, forstå hvorfor vi gjør som vi gjør, vil gjøre det komplekse livet litt enklere.

Vi holder på med flukt- og unngåelsesatferd hele tiden, både i forhold til de fysiske omgivelsene (vi slår opp en paraply når det begynner å regne) og i forhold til det mentale (vi tar en pille når de vonde tankene dukker opp). Fra naturens side så kan dette være en fornuftig strategi, og mye handler om overlevelse. Smerte oppleves som en trussel, for eksempel å brenne seg på fingrene, der det å trekke til seg fingrene har en funksjon.

Prestasjonsangst

En av pasientene på rusposten var en ung gutt som energisk flakset rundt i felleslokalene. Jeg spurte om han trente. ”Nei, jeg vil gjerne trene, men jeg har så prestasjonsangst så jeg kan ikke gjøre det foran andre” var svaret. Jeg vender ofte det døve øret til når folk begynner å prate sånn, og går bortover korridoren, stiller meg i push-ups posisjon, og vinker på gutten at han skal komme bort og ta noen push-ups med meg. Han spretter bort. Jeg tar ti, han dunker ut tjue. Etterpå er han glad og fornøyd, og jeg overhører senere på kvelden at han utfordrer en medpasient ”hvor mange push-ups tar du?” Glemt var visst denne ”prestasjonsangsten.”

Psykisk helsevern har malt seg opp i et hjørne ved å gi folk diagnoser (noe inni personen) uten å analysere sammenhengene for hvorfor folk gjør som de gjør, og ved å gi piller for både små og store ubehag.

Right here, right now

Når det røyner på, når vi er triste, sinte, misunnelige, skuffet og slikt, så er det ubehagelig. Og sånn kan vi jo ikke ha det? Derfor gjør vi mye for å bli kvitt disse følelsene, for det er jo ubehagelig. Så vi går for kortsiktige løsninger som å ruse oss, la vær å gå på jobbintervju, bure oss inne foran tven. Det som er paradoksalt er at ubehaget forsvinner der og da, men kommer tilbake med renter senere, når du er nykter, når du sitter i en jobb du er misfornøyd med, eller når du har slått av tven. Og paradoks nummer to er at hvis du er veldig opptatt av å fjerne et problem, så blir det bare større. Du kan mate tigerungen, men han vil spise deg til slutt. Jeg husker ikke om jeg har sitert Les Brown på dette før, men han sier noe sånt som: ”If you always do easy things, life gets hard. But if you do hard things, life gets easy.”

Vi har ikke kapasitet til å ha fokus på all stimuli i vår tilværelse, så noe må siles ut. Omtrent som når du har kjøpt en ny bil, og ”plutselig” begynner du å legge merke til alle andre som har det samme bilmerket. Hvorfor la du ikke merke til dette før du kjøpte bilen? Nettopp fordi visse stimuli må selekteres ut, vi kan ikke ha fokus på alt rundt oss til envher tid. Det vi er opptatt av, ser vi overalt. Hvis du er veldig opptatt av problemene og de dårlige minnene dine, så vil de dukke opp – overalt.

Leonard Cohen synger ”there ain´t no cure for love” – han kunne sagt det samme om livet. Det betyr ikke at det er et dårlig liv, det betyr bare at det består av vinter og sommer, dag og natt, smerte og glede.

 

2 thoughts on “Den uutholdelige smerten – livet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *