Diagnose meg her, og diagnose meg der

Av og til får jeg vite om folk at de har ulike psykiske lidelser, altså en diagnose.

Hun er deprimert.

Han har angst.

Hun har utmattelsessyndrom.

Han er visstnok psykopat.

Når jeg blir fortalt dette, så lurer jeg alltid på hva pokker jeg skal gjøre med den informasjonen.

Skal jeg ta på personen med silkehansker?

Skal jeg sy puter under armene på han?

Er det noe jeg må si, eller ikke kan si?

Kan jeg ikke oppføre meg som vanlig?

Hva skal jeg gjøre med all denne psykiske informasjonen?

Naturlige reaksjoner på unaturlige omgivelser

Nå tror du kanskje at jeg mener at psykiske lidelser ikke finnes, og at det er late-som-sykdommer. Det mener jeg ikke. Men jeg mener at hvordan vi tolker såkalte ”psykiske lidelser” er litt på jordet, fordi vi ser på dette som noe som foregår inne i personen, og at det er noe veldig spesielt og rart med hodet til vedkommende.

Jeg mener at det vi ser av slik sykdom i dag, er naturlige reaksjoner på unaturlige omgivelser.

Enhver person blir deprimert av å gå alene hjemme hver dag uten å ha noe vettugt å ta seg til. Alle blir utafor, twisted og skjøre av å ruse seg (for mye). Å ikke bevege seg er oppskriften til tung kropp og tung tenkning. Å spise søppel-”mat” gir betennelser som vi kaller for ”psykisk» og «nerver». Det er klart vi reagerer på vold, krig, overgrep.

Det skjærer meg i hjertet å høre at tenåringsjenter tar 500 selfies om dagen. Det vi voksne gneller om da, er kroppspresset og utseendehysteriet, men det vi bør tenke på er hvilken annen atferd de går glipp av mens de holder på med selfies. Hvor lite de får gått i kupert terreng, hvor lite hendene tar i jord og stein, at de ikke bruker øynene til å se over lenger distanser, at de ikke ser andre mennesker inn i øynene. Så det er slikt de må lære å gjøre – av oss voksne forbilder.

Når du reagerer på den moderne livsstil så får du en diagnose. Men er det ikke den moderne livsstilen som bør sykeliggjøres og avskaffes, og ikke menneskene som skal diagnostiseres og dopes?

Personlighet

En gang var jeg på en psykologiforelesning på Blindern. Da lærte vi om ulike personlighetstyper, eller ”de fem store”, som de kaller det. Altså er det noen som har funnet ut at vi mennesker har fem personligheter å rutte med, eller trekk, og det kalles; utadvendthet, varme, kontroll, følelsesmessig stabilitet og åpenhet.

Så utrolig uinteressant og intetsigende!

Likevel så slår slik personlighetstesting an som ild i tørt gress. Hva slags type er du? Er du varm eller kald? Er du utadvendt eller innadvendt? Er du psykopat eller empatisk?

Er du deprimert eller er du enn mer happy-go-lucky type?

Dette er så vanlig å snakke slik, at vi ikke tenker over at det er noe som skurrer. Vi har lapper og kategorier for enhver bevegelse og atferd et menneske kan finne på. Vi er desperate etter å finne navn på noe, få satt det i en bås, og derved få det (liksom) forklart.

Denne måten å prate på, er lært. Akkurat som sofalivet, heiskjøring, bilkjøring, tacokvelder er lært atferd, så har vi lært å snakke om hverandre i kategorier. ”Han er en skikkelig ass” og ”hun er nevrotisk”. Vi snakker som om det er noe vi har, og ikke noe vi gjør.

Fascinerende personligheter

Ordet ”personlighetsforstyrrelse” er fascinerende. Hva betyr det? At man hadde en personlighet, men så har den blitt forstyrret?

Det vi kaller for personlighet er jo bare en hel haug med atferder, de du har lært, som har blitt selektert (av konsekvenser) opp gjennom årene. Da jeg bodde i Kirkenes snakket jeg Kirkenes-dialekt, da vi flyttet til Larvik endret jeg dialekta til Larviksdialekt. Vi endrer atferd i takt med omgivelsene.

Og ja da, vi har noe ”inne i oss” – men det vi kjenner til i dag er organer og celler. Ikke sjeler eller personligheter eller diagnoser.

Så.

Til alle mennesker, så vil jeg bare si:

Velkommen til denne planeten.

Velkommen til å være menneske, et biologisk vesen.

Velkommen til å reagere på stimuli.

Velkommen til å ha naturlige reaksjoner, på en nokså underlig, forstyrret verden.

 

Vil du lese flere slike blogginnlegg? Meld deg på nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

 

PS, dette følte jeg ble et litt vel «deprimerende» innlegg. Jeg håper at du likevel skjønner poenget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *