Dyret som lærte å prate

Her om dagen satt jeg og bladde i Illustrert Vitenskap, og kom over en liten artikkel om at bonopo-aper (dvergsjimpanser) har sex med individer av samme kjønn, som konfliktløsning og styrking av sosiale bånd. Jeg kunne også lese om de sibirske dverghamsterne som lever fra hverandre, og hannen og hunnen ses bare tre dager i året.

Vi mennesker, altså dyret som har lært å prate, kaller disse tingene for ”homofili”, ”utrolig sært” og relativt ofte kaller vi ting for ”sykt”, alt ettersom hvor langt ting strider fra vår komfortable, konstruerte vanlighet.

Det å evaluere, altså å vurdere et eller annet, på ulike skalaer, og i ulike kategorier, gjør vi hele tiden. Noe er ”bra”, andre ting er ”ikke fullt så bra”. Noe er ”galt” og andre ting er ”riktig”.

Dette gjør vi konstant, og det er pratingen vår som regjerer. Vi prater sammen, vi prater inni oss (alt det du tenker som du ikke sier til noen), vi prater på internett og i aviser. Det kan virke som om prating og evaluering er våre favorittsysler.

«Jeg»

Når ordet ”jeg” er involvert, driver vi veldig mye med evaluering:

  • ”jeg” passer ikke inn her
  • ”jeg” er ikke god/smart/forberedt nok (til å starte min egen podcast, løpe 10-km løpet, holde en tale, søke på den jobben)
  • ”jeg” er stygg, dum, _________________(fyll inn det du pleier å evaluere deg selv med)

Men vi evaluerer ikke bare negativt:

  • ”jeg” er smartere enn de fleste her
  • ”jeg” er helt RÅ (etter en økt med en mental trener)
  • ”jeg” er arbeidsom og pliktoppfyllende

Det å evaluere var nok mer hensiktsmessig før i tida, når vi levde i en verden hakket mer truende enn at toget til Lillestrøm er ti minutter forsinka.

”De bærene der er giftige”, ”han vil bli en svak far” – ”jeg bør nok være like rask som de andre”, ”der er det for bratt å gå.”

Bias

Har du hørt om confirmation bias? Altså ”bekreftelsesskjevhet”, som det heter på norsk. Det vil si at vi har en oppfatning av noe, og sånn skal det fortsette å være.

Si du har en oppfatning om at ”Crossfit er den beste treningen”, så vil du være på utkikk etter informasjon som kan bekrefte dette.

Eller du har en oppfatning om at ”jeg har dårlig selvtillit”, så er du også ute etter å få dette bekreftet.

Eller du har den utbredte oppfatningen om at ”det må være lov å kose seg”, så leter du stadig vekk etter anledninger for å få dette bekreftet.

Confirmation bias er også, som i hverdagslivet, et problem innenfor forskning.

Forskerne (vi, mennesker) vil alltids ha en oppfatning eller en hypotese om noe, som blir en såkalt trussel mot validitet. Altså mot gyldigheten i et eksperiment – er det sant det vi har funnet ut av her?

Vi er ute etter bekreftelser på det vi allerede ”vet”.

Fasiter på ”riktighet”, ”best” eller ”perfekt” for menneskelivet glimrer med sitt fravær, men likevel er vi på desperat jakt etter en fasit. Veldig ofte er ikke språket løsningen, men problemet.

Snakking har mange funksjoner;

  • du kan glatte over utroskap
  • du kan bortforklare en klimakrise
  • du kan rettferdiggjøre en krig
  • du kan finte ut læreren, sjefen, psykiateren

Men vi er fortsatt bare det gærne, kloke dyret som har lært seg å prate.

#talknomore

#move

Vil du lese flere slike blogginnlegg? Meld deg på nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

yay-17648648-digital
Vi kan lage avanserte ting, men må ta piller for å være i vater.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *