Hvis du ikke kunne fortalt det til noen, ville du fortsatt gjort det?

Sosiale medier har kommet for at vi skal fortelle hverandre hva vi driver med. Det er selvsagt bare noen sekunder utav en hel dag som legges ut på Facebook eller Instagram, og det er stort sett bare høydare som legges ut.

I går var jeg på en morgentur i Vestmarka i Larvik. Da jeg kom tilbake til parkeringsplassen ved Rømminga møter jeg på en familie som har kommet seg omlag 10 meter bort fra parkeringsplassen. Ungene leker i det som er igjen av snøhauger, og foreldrene er oppe med sine telefoner. Forhåpentligvis skulle de lenger enn til parkeringsplassen, og at dette var kun første stopp for å dokumentere inn til Facebook.

Det hele fikk jeg meg til å tenke på en artikkel jeg leste om sosiale medier i The Times for noen år siden. Folk gjør mye rart, og av og til gjør vi det kanskje bare for ”følge strømmen” eller få likes på Facebook, uten at vi egentlig er så veldig begeistret for aktiviteten i seg selv.

Så syretesten på om du faktisk liker en aktivitet, i følge The Times, er spørsmålet: ”Hvis du ikke kunne fortalt det til noen, ville du fortsatt gjort det?”

Operant

I denne bloggen prøver jeg å forklare operant atferd på en enkel måte. Når man sier ”operant atferd” så betyr det den type atferd som følges av visse konsekvenser, og disse konsekvensene påvirker om atferden vil skje igjen i framtida, eller ikke.

Og hvis de konsekvensene har effekt på atferden, og atferden fortsetter, så kalles det forsterkere.

Si for eksempel at du legger ut et bilde på instagram (atferd) – også får bildet flere ”likes” og hyggelige kommentarer (konsekvenser). Disse konsekvensene (altså liksene) vil påvirke deg til å legge ut andre bilder i framtida. Hvis du ikke får noen likes, så vil du antakelig slutte å legge ut bilder.

Disse likes-ene gjør også at du vil sjekke Facebook og Instagram mye oftere enn om du ikke har lagt ut noe. Du sjekker om det har kommet noen reaksjoner på innlegget ditt.

Dette er verken ”feil” eller ”riktig” å drive med. Det er bare sånn vi mennesker holder på. Om atferden vår produserer forsterkere, så vil vi fortsette med den (uansett hvor korka det er).

Når jeg har lagt ut et blogginnlegg, blir jeg alltid ”inne på” Facebook og Google analytics og sjekker om innlegget får disse etterlengtede forsterkerne. Av og til får innleggene mange likes, av og til ikke så veldig mange.

Dette er uansett nok til å opprettholde min skriveatferd. Ofte skal det ikke så mye til.

Din beskjed til verden

En gang var jeg i Sofienbergparken når 30-40 voksne mannfolk braka sammen i et offentlig slagsmål. Det var en varm sommerdag, og parken var full av folk. Slagsmålet var helt vilt, de gikk løs på hverandre med sabler, sverd og sånt slagvåpen med to stenger som er forbundet med kjetting. Politiet hadde fått over 200 anrop om dette.

I ettertid fikk jeg vite at dette visstnok er vanlig (i den grad slikt kan kalles ”vanlig”), å arrangere offentlig slagsmål, for å sende en beskjed til verden. Det var nok av vitner i parken som kunne sende beskjeden videre, for å si det sånn.

Slik er det også med sosiale medier. Vi sender en beskjed til verden om hvem vi er (eller vil være). Vi får bekreftet fra verden at vi er pene, kule, sterke, spreke eller flinke. Vi får bekreftelse via likes og kommentarer. Fortsatt ikke noe «rett» eller «galt» i det.

Om å gjøre ting offentlig

Vi vet at sosiale medier påvirker atferden vår. Hvorfor ikke bruke det for det det er verdt? Å gjøre ting offentlig kan få fart på ethvert tungrodd prosjekt. Fortell folk at du skal trene til Norseman, og du vil garantert få positiv feedback på det. La folk følge ditt prosjekt om oppussing, og likesene vil fly inn. Gjør det offentlig at du skal blogge hver dag, og du er ”tvunget” til å gjennomføre.

Det er en ting å ha en avtale med kvinnen i speilet, den kan du alltids forhandle deg ut fra. Men å ha en avtale med internett, det er en helt annen kontrakt.

Husk å følge Helseatferd på Facebook!

2 thoughts on “Hvis du ikke kunne fortalt det til noen, ville du fortsatt gjort det?

  1. Godt innlegg!! Dette likte jeg, selv om jeg er alt for sjenert til å dele mine største mål og drømmer med resten av verden. Det er tross alt mitt innerste og mest sårbare. (Slik er det iallfall for meg)

    Men – noe jeg har tenkt flere ganger i det siste, er knyttet til alt det negative: kjøpingspizzaene jeg kjøpte for å ha i fryseren (som jeg nå sjemmes over, kan jeg kaste dem?), den sjokoladen jeg spiste på vei fra butikken, den nedpå fredagskvelden

    1. Godt innlegg!! Dette likte jeg, selv om jeg er alt for sjenert til å dele mine største mål og drømmer med resten av verden. Det er tross alt mitt innerste og mest sårbare. (Slik er det iallfall for meg)

      Men – noe jeg har tenkt flere ganger i det siste, er knyttet til alt det negative: kjøpingspizzaene jeg kjøpte for å ha i fryseren (som jeg nå sjemmes over, kan jeg kaste dem?), den sjokoladen jeg spiste på vei fra butikken, den deprimerende fredagskvelden jeg tilbrakte alene, de ekstra kiloene som dukket opp uten at jeg la merke til, og som jeg ikke vil at resten av verden skal vite om… Altså, alt som dukker opp i hverdagen, som jeg _ikke_ vil dele med verden/ sosiale medier.

      For meg har det blitt en tredjepart, sammen med meg og jenta i speilet, som spør «ville du delt dette på instagram/snap?» «er dette noe du er stolt av?/Er dette en person du ønsker å være?»

      En ventil, som kanskje ikke egentlig handler om sosiale medier. Er jeg ikke stolt over sjokoladen jeg vurderer å kjøpe på en tirsdag, ønsker jeg å holde den hemmelig for resten av verden, og om jeg ikke ønsker å være en person som kjøper sjokolade på en tirsdag – da er det ikke verdt det! Det hjelper i hvert fall meg, som er en person med veldig dårlig viljestyrke for tiden… Og derfra! Bloggtips: Viljestyrke og en sunn hverdag i eksamenstida for oss studenter 🙂

      Igjen – takk for et godt innlegg, og en god og inspirerende blogg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *