Hører du på legen din?

Eller fysioterapeuten? Eller naprapaten? Eller tannlegen?

Jeg var hos naprapaten min her om dagen, og skrøyt over at jeg hadde vært hakket flinkere til å strekke og bruke foamroller siden sist.

”Javel” var svaret hans.

”Skal du ikke være mer entusiastisk?” sa jeg.

”For hva da, at du gjør det du burde gjøre?” sa han.

”Eh, ja…” sa jeg.

Noncompliance

Det å ikke samarbeide, altså det å ikke følge rådene til en profesjonell helsearbeider, er visstnok et stort problem, og bare det å ta medisinene sine er det bare halvparten av befolkningen som gjør (American Medical Association).

Det å samarbeide med helsearbeideren kan være sånt som å ta medisinene sine (legen), bruke tanntråd (tannlegen), gjøre ryggøvelsene (fysioterapeuten), være mer aktiv (psykologen) eller foamrolle (naprapaten).

Alle disse tingene er jo ”helseatferd”, som jeg helt hadde glemt var definert som ”atferd som kan forbedre eller opprettholde helsen.” Fra wikipedia.

Samarbeid

På jobbintervjuer er det et vanlig spørsmål: ”Hvordan er du på å samarbeide?”

Men vi tenker sjeldent på samarbeid når det kommer til helsa. Samarbeid betyr ”det å arbeida i felleskap; arbeid som fleire er saman om” (norsk ordbok).

Så tannlegen min og jeg har et felles prosjekt – null hull!

Og fysioterapeuten din og du vil at du skal ha en sterk rygg og nakke, så du slipper å slite med den verkende nakken.

Man arbeider i fellesskap – den profesjonelle helsearbeider gir deg råd, en behandlingsplan eller instrukser på hva du skal gjøre – og du skal gjennomføre dette i praksis når du kommer hjem.

Det er ofte den siste biten av samarbeidet som ryker – du gjør det ikke. Ida hopper over tanntråden. Erik glemmer å ta medisinene. Grete orker ikke trene. Jeg gidder ikke gjøre de kjedelige tøye-øvelsene.

Når vi får spørsmålet på jobbintervjuet; ”hvordan er du på å samarbeide?” så juger vi så det renner – ”jeg elsker å samarbeide!” sier vi, selv om vi helst liker å gjøre ting på vår måte.

Vi sier ting som passer der og da, for å please den vi snakker med (vi er fantastisk gode til å tilpasse oss omgivelsene, også med det vi sier!)

På legekontoret vil vi også si: «Klart det, nå er det full skjerpings!»

IMG_0191
Dette er en foamroller. Og en liten hvit ball.
Vi har funnet problemet – det er oss!

Vi faller altfor ofte i forsterkningsfella, i stedet for å samarbeide med doktoren.

Jeg sitter heller og skravler og drikker kaffe (det er morsomt og enkelt), enn å gjøre de strekkeøvelsene (det er kjedelig og vanskelig).

Den atferden som høster flest og best forsterkere, vinner.

Dette er jo fryktelig irriterende for enhver helsearbeider.

”Nå har jeg sagt til han en million ganger at han MÅ slutte å røyke!”

eller

”Jeg forstår det ikke, hvis hun ikke gjør noe med det kostholdet blir det hennes sikre død!”

og ikke minst –

”Han sa jo at han skulle begynne å trene, men så har han ikke gjort det likevel!!?”

Au da

Vi innbiller oss ofte at å ”snakke folk til fornuft” vil påvirke deres atferd. Det gjør det sjeldent. Det er konsekvenser som påvirker atferd.

Hvis du drar ut og jogger for å slippe dårlig samvittighet, så er nettopp konsekvensen av å jogge at du faktisk slipper ”dårlig samvittighet”.

Hvis du spiser grønne grønnsaker, så kan ”god samvittighet” være konsekvensen av å spise grønne grønnsaker.

Hvis du spiser snickers, så er konsekvensen at det er godt.

Tony Robbins har sagt: «Change happens when the pain of staying the same is greater than the pain of change.»

Hvis vi hadde samarbeidet med helsearbeideren, så hadde vi kanskje ikke trengt noen helsearbeider i utgangspunktet.

Kelly Starrett sier at vi alle bør være i stand til å fikse oss sjøl.

Men det er selvsagt før du blir syk, og ikke etterpå.

Hadde det vært enkelt, så hadde alle gjort det.

Vil du lese flere slike blogginnlegg? Meld deg på det gratis nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *