Hva er du avhengig av?

Jeg traff en fyr en gang som fortalte at han hadde slutta å røyke for 15 år siden, men fortsatt kunne det å åpne opp fryseren sette i gang røyksug.

Han forbandt altså røyking med fryseren (betinging), fordi han pleide alltid å røyke når han var på fisketur, og i fryseren var det fisk. Fisk + gode minner med røyking = røyksug.

Et annet eksempel jeg hørte her om dagen i forhold til røyk, var studier gjort på piloter og røyksug. Sånn jeg skjønte det, så var et av spørsmålene i studien når begynte piloten å bli røyksugen under flyturen? Og svaret var alltid; når de begynte å nærme seg landing. Det spilte ingen rolle om flyturen var på 20 timer til Singapore, eller 45 minutter til Bergen. Det var slutten av flyturen som satte i gang røyksuget. Disse pilotene har erfart gjentatte ganger at når det nærmer seg landing, så er det mulighet for en røyk. Her er det også betinging ute og går: Landingstid + gå av flyet = røyking.

Vår overstimulerte verden

Vi er omgitt av tusenvis av stimuli hele tiden, i form av lukt, lys, lyd, sensoriske, smak. Noe av dette er alltid forbundet med atferd. Vi tar på oss solbrillene når det er sol og vi er utendørs. Vi begynner å tenke på syden hvis naboen griller. Vi husker moren vår når vi er syke.

Når vi har gjort noe veldig mange ganger, er det vanskelig å la være å gjøre det. Det er enkelt å repetere, og det kan være vanskelig å slutte å gjøre noe vi har holdt på med i åresvis. Ofte så kaller vi det ”avhengighet”.

”Jeg er avhengig av røyking!”

”Jeg er avhengig av alkohol!”

”Jeg bare må ha smågodt på fredager – jeg er avhengig!”

”Jeg er avhengig av å få med meg nyhetsoppdateringer!”

”Jeg er avhengig av Facebook!”

Det er ikke uvanlig å høre at folk er avhengig av ditt og datt, men for de som er interessert i å slutte å ”være avhengig” kan det være smart å snakke om atferd i stedet.

Åh, alle disse forsterkerne

I store norsk leksikon har de definert avhengighet som “samlebetegnelse for skadelig avhengighet av kjemiske substanser, eller av økonomisk ruinerende eller tidskonsumerende aktiviteter.”

Det er altså noe vi gjør for mye av, og som ikke er bra for oss.

Avhengighet er et ord som oppsummerer atferd, altså hvis du røyker hver dag, så er du avhengig. Hvis du spiller på hester hver dag, så er du avhengig. Men det går fort i ball – for hvorfor gjør du det igjen? Beskrivelsen blir også forklaringen.

Det er en økonomisk måte å snakke på, i alle fall i forhold til en atferdsanalyse; ”Roar var nede i kjelleren for å ta opp noe bær til dessert. I det han åpnet fryselokket, så han fisken han fisket i Lågen i fjor. Da fikk han lyst på en røyk. Faktisk så ble han så røyksugen at han bestemte seg for å snike seg ut etter at besøket hadde gått, for å kjøpe sigaretter. Bare en kan ikke skade, tenkte han.”

Siden det hele tiden er stimuli som påvirker oss, er det nesten umulig å vite hva som påvirker oss til enhver tid. En lyd kan få meg til å huske 17.mai. Et ord kan få Eva til å kjefte på ungene. Men selv om det er nesten umulig, så behøver vi ikke bli religiøse og tro på veldig spesielle egenskaper ved oss selv. Klart vi er ulikt genetisk disponert til å reagere på ulike stimuli, og noen ”liker” røyk eller potetgull mer enn andre.

Men vi snakker bare om kraftige forsterkere. Altså det som du virkelig vil gå gjennom krigen for å få tak i. Sånn som snopet når ingen ser deg, eller alkoholen når du er aleine, eller sjekke Facebook (igjen!) på dass – det er kraftige forsterkere for den atferd. Stimuli (forsterkere) som er vanskelig å håndtere med ”måtehold”.

Ally McBeal

Da jeg bodde i kollektiv i Oslo på slutten av 90-tallet (herregud, for en gamlis-setning!), så pleide vi å se på Ally McBeal og Friends på tirsdager. Dette ble etter hvert et fast tirsdagsritual, akkompagnert med myk krokanis. TV2 har etter det sendt slike såpeserier til samme tidspunkt på tirsdager. Og uansett hva de sendte, Frustrerte fruer, Greys Anatomy eller en om en advokatdame (Amy?), så har jeg sittet og sett på det.

Tirsdager + kl. 21:40 + tv = mye forsterkende elementer.

Denne atferden har blitt repetert i årevis, og man kunne jo kanskje si at jeg var ”avhengig”. Men så ble tven pælma ut for et par år siden, og ”avhengigheten” ble brutt, eller atferdsmønsteret, repetisjonen, ble brutt. En viktig faktor, tv-en, ble fjernet. Jeg kan ikke huske om jeg hadde abstinenser på tirsdager kl. 21:40 etter det, men det hadde vært ekstremt vanskelig å slutte å se på såpeseriene på tirsdager hvis tv-en fortsatt var i hus.

Begynnelsen er noe annet enn slutten

Det som er viktig å få med seg her i verden, er at det som starter en atferd (som Ally McBeal i kollektivet startet tv-titting), er ikke nødvendigvis det samme som opprettholder den. Det kan dukke opp andre forsterkere når du har gjort noe i 5-10 år, enn det var i starten.

En rusmisbruker på en institusjon jeg jobbet sa en gang: ”Jeg vet ikke hvordan det er å være nykter. Hva gjør man egentlig når man er nykter? Hva snakker nyktre folk om? Hva fyller de tida med? Jeg har ikke noe glede av å ruse meg lenger, det er bare så forbanna ubehagelig å være nykter.”

Grunnen til at han fortsatte å ruse seg nå, var en helt annen enn da han startet 30 år tidligere.

_MG_4974
Kaffedrikking er også atferd som mange av oss driver med flere ganger om dagen.
Smerte

Når vi skal slutte å gjøre noe vi har gjort veldig, veldig mange ganger, så kan det innebære en god del smerte. Det kan være vondt å endre seg. Men smerte varer ikke for alltid, smerte er midlertidig.

Eller som de sier i Crossfit; ”pain is weakness leaving the body.” Det høres så røft og pompøst ut, men det er noe i det – når smerten forsvinner så er du sterkere. Å slutte å røyke er vondt, en stund, men når det er over så er du mindre svak. Jim Rohn var et oppgulp av gode sitater: ”Suffer the pain of discipline, or suffer the pain of regret.”

Fallitterklæring

Men hva er egentlig problemet med å si at vi er avhengige av noe?

For meg så høres det ut som en fallitterklæring, fordi du da peker på en egenskap ved deg selv som er uhåndgripelig og ikke lett å gjøre noe med, som en uhelbredelig sykdom. Hvis du går rundt og tror at det er en tilfeldig ”skjebne” (avhengigheten) som har rammet deg, så vil det kunne virke som kjepper i hjula for å få et bedre liv. Du går glipp av å se på hva du faktisk kan gjøre noe med, sånn som omgivelsene dine. De omgivelsene der alkohol, tobakk, Facebook, smågodt, tippekuponger, internettspill – alltid er lett tilgjengelig.

For uansett om du vil kalle det ”avhengighet” eller ”repetisjon” så er det dømt til å mislykkes om du ikke endrer omgivelsene, altså tilgjengeligheten til forsterkerne.

Ofte når jeg sier sånne her ting så sier folk: ”Det er ikke så enkelt! Det stykker dypt!”

Og da må jeg bare svare: ”Start med det enkle, også ser du hvordan det går.”

Det enkleste er ofte det beste.

Vil du lese flere slike blogginnlegg? Meld deg på det gratis nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

6 thoughts on “Hva er du avhengig av?

  1. «For uansett om du vil kalle det ”avhengighet” eller ”repetisjon” så er det dømt til å mislykkes om du ikke endrer omgivelsene, altså tilgjengeligheten til forsterkerne.»
    Suverent bra oppsummert Bergljot 🙂

  2. Hva når avhengigheten er å bite negler eller andre uvaner man har som er tilknyttet kroppen? Det er ikke bare å fjerne disse «forsterkerne» fra omgivelsene.

    1. I forhold til neglbiting så har det å gjøre en «uforenelig respons» til atferden best effekt, såvidt jeg vet. Det er for eksempel gjort studier på neglbiting der en gruppe smører på bitter smak på neglene (husker ikke hva det middelet heter), og en annen gruppe skal knyte nevene i 3 minutter (uforenelig med å bite negler) hver gang de føler en trang til å bite negler. Den siste gruppen hadde stor fremgang, dvs. de kuttet nesten helt ned på neglbitingen. Mens gruppa med middelet, hadde lav effekt. Så det å gjøre noe uforenelig, altså noe der man ikke har mulighet til å bite negler samtidig, kan være lurt. Istedet for å knyte nevene, kan man strikke, ta push-ups, gi noen fotmassasje osv. Så lenge man okkuperer hendene/fingrene med noe annet enn biting.

      Det er jo også lurt å finne ut av hva som setter i gang trangen til å bite negler. Hvis det for eksempel er stress, så ta en kartlegging i hvilke situasjoner man stresser, og redusere slike situasjoner, eller lære seg teknikker for å håndtere stress på en annen måte, som å puste, eller annen måte å roe seg.

  3. Du har vanligvis kloke og velskrevne innlegg som jeg nikker til og stadig kjenner meg igjen i, men her kommer jeg ikke unna følelsen av at du bommer litt – eller at du (muligens) ikke har fått stiftet nært bekjentskap med ekte, rå avhengighet, og dens maktesløse og selvdestruktive kraft. Jeg lener meg tungt på atferdsteoretiske prinsipper i nær sagt alle deler av livet mitt: Som mor, kjæreste, lærer, hundetrener, osv, men aldri ser jeg et område som er så problematisk å «legge til rette miljømessig» som når vi snakker om avhengighet. En person som har betinget det å ruse seg som en strategi (enten det er på dop, mat, sex, oppmerksomhet eller andre ting), vil ha SVÆRT vanskelig for å fjerne triggerne og forsterkerne fra sine omgivelser – de inngår ofte som en (nødvendig) del av dagliglivet. Det kan gå bra i perioder, men avhengighet er som kjent en sykdom. Den kan sove, men den forsvinner sjelden helt.

    Jeg tror at man må overgi seg helt til det faktum at man er avhengig for å kunne begynne å håndtere det best mulig – ikke dermed sagt st det skal bli en knagg som unnskylder og tillater den uønskede atferden.

    «Hi, my name is *fyll inn det som passer*, and I’m an addict…

    1. Mulig jeg ikke formulerte meg godt nok i innlegget, men fra et atferdsanalytisk perspektiv så forutsetter man at det vi kaller for «avhengighets»-atferd er lært. Det vil si at for eksempel det å ruse seg er etablert ved operante prinsipper – rusingen har noen konsekvenser (forsterkere) som er så sterke at i liknende situasjoner, så vil du fortsette med denne rusatferden. Det er selvsagt destruktivt, da disse kortsiktige konsekvensene har katastrofale langsiktige konsekvenser. Rusmisbrukere fortsetter gjerne å ruse seg når de ikke lærer annen type atferd, ikke skifter miljø/omgivelser, eller oppnår andre type utkonkurrerende forsterkere. Jeg har jobbet på institusjon for rusmisbrukere, også heroinister og sett hvor sterke krefter som er i sving.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *