Hvis du ikke kan hjelpe deg selv, hvem skal hjelpe deg da?

På fredag var psykologprofessor Svend Brinkmann fra Danmark gjest hos Skvalan. Han har gitt ut boka Stå fast – et oppgjør med tidens selvutviklingstvang. Boka har slått veldig an i Danmark, og her i Norge var det flust av artikler i avisene på fredag om dette, med kritikk av selvhjelpslitteraturen.

Det er vanlig og lett å hetse selvhjelpslitteraturen som noe psykobabbel, og folk syns det er pinlig å reke rundt i seksjonen for selvhjelpsbøker i bokhandelen. Det er nok mye rart innenfor den bransjen, som i alle andre bransjer.

Likevel er det et enormt marked, og folk leser selvhjelpsbøker som om det var sukker. Blant annet i USA, så omsetter selvhjelpsbransjen for 10 milliarder dollar årlig (Aftenposten, fredag 30.01.15).

En gang jeg anbefalte et par selvhjelpsbøker på et kurs, var det en av deltakerne som sa at hun hadde hørt at ”man skulle ikke lese selvhjelpsbøker, for det var noe tull.”

De selvhjelpsbøkene jeg pleier å anbefale er Get Out of your Mind, and Into your Life av Steven Hayes og Lykkefellen av Russ Harris. Begge handler om Acceptance- and Commitment therapy.

Jeg leste også kronikken til Finn Skårderud her om dagen, Hva skjedde med det sosiale? Det var vanskelig å trekke essensen ut av kronikken hans, men sånn som jeg forstår han, så mener han at det å drive med selvhjelp er det samme som å være selvopptatt. Og selvopptatt – det skal man ikke være.

Aldri bra nok

La oss ta det fra begynnelsen av. Hvorfor leser folk selvhjelpslitteratur? Jo, for vi ønsker å bli bedre mennesker. Vi ønsker å få bedre liv. Vi ønsker å få mer ut av livene våre. Vi ønsker oss kjærlighet, god helse, spennende arbeid og et meningsfullt fritidsliv. Vi ønsker å gjøre verden til et bedre sted å være.

Og av en eller flere grunner så er det vanskelig å få til dette på egenhånd. Vi trenger altså hjelp til å styre selvet, ergo selvhjelp.

Finn Skårderud stiller spørsmålet om det aldri blir bra nok?

Og da er svaret; nei, det blir aldri bra nok.

Dagen der vi slutter å strebe, prøve, lengte etter noe annet, og noe mer, kommer aldri. Vi vil alltid prøve å bli bedre enn det vi er. Det er iboende for mennesket å strebe etter et bedre liv – hvis ikke hadde vi ikke overlevd som art. Det hadde tatt seg nydelig ut om våre forfedre hadde lagt seg ned og «vært fornøyd med seg sjøl». Ikke en særlig hensiktsmessig egenskap for arten.

IMG_1725

Likevel har vi problemer

Til tross for hvor mye vi kjemper for å få bedre liv, til tross for våre streben, og våre selvhjelpslitteratur, så har vi store problemer med selvkontroll.

Vi har et kjempeproblem med at folk drikker seg så fulle at de voldtar og blir voldtatt.

Vi har et kjempeproblem ved at folk går løs på hverandre i fylla (80% av all politistyrker går til å ”rydde opp” i helgefylla).

Vi har et kjempeproblem ved at vi ikke greier å spise riktig (vi spiser enten for mye, for lite eller feil, som Finn Skårderud vet).

Vi har et kjempeproblem med at vi ikke engang greier å bevege oss en halvtime om dagen, og derved blir syke av det.

Vi har et kjempeproblem når vi ikke klarer å leve uten heroin, metamfetamin, kokain, alkohol – og hva akkurat det koster samfunnet, familien, deg selv.

Vi har et kjempeproblem ved at folk ikke klarer å styre sinnet sitt og banker opp ektefellen sin, og barna sine, eller foreldrene sine.

Vi har et kjempeproblem med prokrastinering og unnasluntring på arbeidsplasser.

Og vi har et kjempeproblem ved at vi lar klimakrise være klimakrise, fordi det er behagelig å kjøre de 500 meterne til butikken.

Vel, du skjønner.

Og problemene handler om nettopp selvkontroll. Jeg har et problem, og blir det mange nok av meg, så har samfunnet et problem. Blir det mange nok samfunn med problemer, har vi verden et problem.

Kanskje vi skal slutte å tenke på oss sjøl som syke, men heller se på verden som syk – og at vi ikke er rustet til å leve i disse omgivelsene?

Feil mål

Det kan nok hende at vi har siktet mot feil mål. Verdens helseorganisasjons definisjon av helse er ”en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyte”.

Hvor urealistisk er ikke det? En helt umulig tilstand, uansett hvor mye du jobber for å holde deg sunn og frisk. Livet består av glede, og livet består av smerte. Du vil oppleve å føle deg ”lykkelig” – og ”velvære”, OG du vil oppleve frustrasjon, sorg, sinne, bekymringer og hele den smørja der.

Hvis du vil selvhjelpe, og derved hjelpe verden, så tror jeg at første skrittet, er å akseptere ubehag som en del av menneskets eksistens, og ikke tro at du noen gang vil oppleve en konstant tilstand av ”fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære”.

Skritt nummer to er å drive med den atferden du vil fylle verden med.

For du vet hva de sier? Vær den forandring du vil se i verden.

 

Følge med videre? Meld deg på nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

 

2 thoughts on “Hvis du ikke kan hjelpe deg selv, hvem skal hjelpe deg da?

  1. «Kanskje vi skal slutte å tenke på oss sjøl som syke, men heller se på verden som syk – og at vi ikke er rustet til å leve i disse omgivelsene?» Word! Der ligger min hovedkritikk av selvhjelpslitteratur – det er jo egentlig symtombehandling av et mye større problem, og all verdens briljante selvhjelpslitteratur vil ikke kunne gjøre noe med det grunnleggende problemet; akkurat som du sier så er det jo omgivelsene våre som har blitt feil, ikke oss! Men for oss alle som lever og puster her i dag kan hjelp til selvhjelp være en god måte å håndtere disse gale omgivelsene!

    1. Nettopp! Bra kommentar. Hm, kanskje noen skal skrive en selvhjelpsbok til verdens ledere, så de kan endre den syke verden? Eller – ops, det er kanskje det de prøver på hele tida?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *