Hvor Psyk er du egentlig?

Jeg kom i prat med en fyr her om dagen som fortalte meg at han hadde bipolar-diagnose.

Bipolar er det som tidligere ble kalt manisk-depressiv. Jeg fortalte litt om hva jeg dreiv med, altså Helseatferd-bedriften min, og så snart jeg snakker om dette, begynner folk å fortelle meg om deres helseatferd (som trening og spising).

Det Bipolar-mannen fortalte var at når han spiser riktig, trener og ikke stresser, så holder han bipolaren i sjakk, da har han ingen symptomer på sykdommen.

Vel, tenkte jeg (og sa, faktisk), er du egentlig syk da?

Naturlige reaksjoner

Psykisk sykdom blir ofte sammenliknet med fysisk sykdom, og veldig mange er opptatt av at psykiske sykdom skal ha den samme status som den fysiske.

Veldig mange av de såkalte psykiske sykdommene har ingen biologiske markører, altså finner man ikke noe, i for eksempel hjernen, som kan påvise at du er psyk. Det man diagnostiserer psykisk sykdom utfra er pasientens fortellinger om egen atferd, spørreskjema, og eventuell observasjon. For eksempel kan en pasient fortelle at han har litt rare tanker, og vips, så er det medisiner og samtaler eller det som verre er.

Men det som er rart med psykisk sykdom, som med bipolar-mannen, hvis det som skal til er trening, riktig mat og fravær av stress – er ikke ”sykdommen” hans da ”bare” en naturlig reaksjon på unaturlige omgivelser?

Jeg tenker, altså er jeg

Descartes sa så, og var filosofen som skilte mellom den fysiske og den såkalte psykiske verden. Du har en sjel og en kropp, og det har blitt kalt dualismen.

Jeg var på et foredrag med Pål Jåbekk for en måneds tid siden, der han snakket om at det kan virke som om folk bare ser på kroppen som et verktøy som skal frakte hjernen rundt omkring. Og hvis du leser Folkehelserapporten om helsetilstanden til den norske befolkningen, så kan det høres sånn ut. Det viser seg at 2/3 av oss ikke engang oppfyller myndighetenes råd om å bevege seg en halvtime hver dag. Så i en befolkning på 5 millioner, så er det 3 millioner som bare frakter hjernen sin fra kontorplassen til stua til kaféen.

Samtidig med dette, så er sier tallene at halvparten av oss skal få en såkalt psykisk sykdom i løpet av livet.

Så kanskje det er på tide og si farvel til dualismen? Kanskje vi ikke skal bare flørte med idéen om at ”kropp og sjel” henger sammen, men gå ordentlig inn for det, og gifte oss med hele kroppen?

Et giftemål som betyr å ikke skille hjernen fra resten av kroppen. Ikke tro at tankene bare lever over skjortekragen, men at hele deg, beina, ryggen, hormonsystemet, nervesystemet er en sammenhengende klump, som blir syk når den ikke får riktig næring/bevegelse/stimuli.

Ungdommens slit og strev

Det har vært mye i media i det siste om kroppshysteriet hos ungdom, spesielt hos jenter. Det er interessant hvordan man eventuelt skal løse den floka.

For sånn som det er nå: ta Isabell på 15, hun har fått en idé om at hun er mye tjukkere enn alle andre på Instagram, og derfor begynner hun å kutte ned på middagsporsjonene, så spiser hun bare et knekkebrød som toppidrettsutøver Skofterud gjør (og som jeg også gjorde da jeg ”skulle slanke meg”), også har man det gående. Bekymrede foreldre, samtaler hos helsesøster, hva med en henvisning til psykolog?

Men all denne lappinga på symptomene, tar oss bare et skritt nærmere det gale vanvidd.

Hvis vi virkelig skulle gjort noe med dette problemet, så hadde vi tatt Isabell ut av samfunnet der det ikke var instagram, klassevenninner med trange jeans eller daglig tabloid-overskrifter om hvordan du holder deg slank. Da hadde vi satt Isabell i et helikopter og flydd henne ut av denne verden, og plassert henne på en annen planet. Og siden vi først skulle opp i lufta, så hadde vi tatt med han med bipolaren.

Det jeg igjen prøver å si: Vi lever i unaturlige omgivelser for arten vår. Det er ikke rart vi blir ”psyke”. Vi må endre omgivelsene, hvis vi vil bli friske. Og hvis ikke Erna Solberg eller kommunen gjør det for deg, så må du gjøre det sjøl.

Marerittet

Apropo, jeg leser en bok som heter Simple Living for tida. Noen kapitler der har tittelen Den amerikanske drømmen er et mareritt og er skrevet av Gitte Jørgensen. Hør på dette her:

I USA bruker man gjennomsnittlig syv ganger så mye tid på å handle som man bruker på barna sine. Et gjennomsnittlig kjøpesenter inneholder 30 000 varer, noe som er to og en halv gang så mye som kjøpesenter inneholdt for 20 år siden. I dag er det dessuten dobbelt så mange kjøpesentre som skoler.

Dette marerittet våkner vi til i Norge også.

Det nytter ikke å si ”vi som har det så godt med alle våre oljepenger og greier, du burde være takknemlig” når vi bokstavelig talt lider oss gjennom dagen i go`stolen med hovne antidepressiva-kinn.

I atferdsvitenskapen så sier man at psykiske lidelser er atferd, og mitt mantra har blitt: atferd skjer i kontekst, ikke i vakuum. Hvis samfunnet (konteksten) er kokkelimonke, så prøv å få til at ditt lille samfunn ikke er det.

Og et lite samfunn som passer godt for oss mennesker består av: mye bevegelse, nok og riktig næring, hvile, søvn, sosialt fellesskap, natur. Noe mer?

IMG_1323
Sola går ned hver kveld, og jenter vil slanke seg. Jeg leter etter det norske ordet for «default».

Følge med videre? Meld deg på nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

 

3 thoughts on “Hvor Psyk er du egentlig?

    1. Oæo! Så kult å høre! Takk for både lesing og kommentar! Dette minner meg om at man aldri er noen god dommer av eget arbeid. Jeg var veldig i tvil på denne teksten, om jeg i det hele tatt skulle legge den ut. Men har fått flere lesere, positive tilbakemeldinger på mail og tommel opp på facebook som støtter at den var innafor. Det er et interessant fenomen – å aldri vite hva som slår an eller ikke når jeg skriver.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *