Hvordan slutte å tenke på slanking

En venn av meg fortalte at hun hadde vært på vekta her om dagen. Hun hadde gått opp to kilo, ble helt desperat, løp ut og kjøpt en slankekurbok som lovte to klesstørrelser ned på seks uker. Hun sa at hun visste at det er helt tullete, men klarte ikke la være (og gikk selvfølgelig rett opp i vekt igjen etter å ha gått ned 3-4 kg).

Jeg kjente meg godt igjen i reaksjonen hennes – ”nå må jeg slanke meg!”

En reaksjon jeg har hatt mange ganger selv, tidligere. Men så slo det meg at jeg tenker minimalt på slanking , i forhold til før. Så jeg begynte å fundere på hva som har skjedd som har gjort at jeg har sluttet å tenke på slanking? For jeg har ikke blitt slankere, lettere eller tynnere. Jeg har stort sett veid det samme siden videregående +/- 5 kg.

Her er 11 tips for hvordan du kan slutte å tenke/obsesse (?) om slanking, basert på mine erfaringer.

 

  • Bytt ut ”slank” med ”sunn”. Før visste jeg knapt hva makro- og mikronæringsstoffer var. Jeg var i det hele tatt ikke opptatt av næring, kun mengde (altså – ikke spis for mye). Så om det var bare ”litt” pisjtasjis, så var det greit. Nå er jeg opptatt av å få i meg nok mat med næring, altså nok fett, proteiner og karbohydrater (makro) og nok mineraler og vitaminer (mikro). Dette fører jo også til at jeg er mett, og har mye mindre cravings enn før. Tenkningen sirkler sjeldnere rundt mat og snop, og jeg kan tenke og konsentrere meg om helt andre, og (av og til) viktigere ting.
  • På samme måte som jeg ble opptatt av å få i meg nok og riktig næring, så begynte jeg å bli skeptisk til det som ikke gav næring, og som potensielt gav skade. Jeg ble ikke sånn skeptiker som det er så trendy å være om dagen, av typen – ”er det gjort noen double-blinded-controlled-studies-på-om-cola-er-usunt?” Men generelt skeptisk til sånt som ser ut som plastikk, sånt som har et kapittel med ingredienser, og sånt som jeg ikke klarer å stoppe å spise (sjokolade, is, potetgull, smågodt). Jeg er ingen ernæringsfysiolog, og jeg vet ikke hvor mye skade slik ”mat” gjør, men antakelig er det ikke optimalt, for å få optimal god helse. Det er visstnok fullt mulig å være «overforet» og underernært.
  • Folk er fanatisk opptatt av at ”det må være lov å kose seg”. Og da er kosinga forbundet med snop. Det er det også for meg, fortsatt, men kos har også blitt mye annet – sånn som å ha krefter og energi til å kunne sykle en mil eller to og høre på Røyksopp i sola. Eller kunne prate oppover på vei til en fjelltopp. Men kanskje det er ikke ordet ”kos” som beskriver sånne ting, men heller ”stas”. Og blir det for mye ”kos”, så blir det mindre ”stas” – på lang sikt.
  • Etter hvert som jeg ble mer opptatt av riktig næring enn mengde mat, ble jeg også opptatt av hormonsystemet vårt. Jeg snakket med en lege som jobbet på Endokrin avdeling på Aker, og spurte hva hormoner har å si for helsa, og da var svaret ”alt, ALT!” Uansett, insulin, leptin, kortisol, veksthormon, alt det blir påvirket av maten vi spiser, så du har ikke lyst å klusse det for mye til, for hormoner som ikke fungerer som de skal er ikke noe gøy, verken for kroppen eller tenkningen/psyken.
  • Etter hvert har jeg også begynt å se på tynn som synonymt med svak. Svak er ikke et ideal (jada, jada, jeg skjønner at ikke alle tynne nødvendigvis er svake). Det kom vel med Crossfit at sterk er en veldig bra greie. Og vil man være sterk og løfte tunge ting, da nytter det ikke å sitte å knafse på salatblader og knekkebrød dagen lang. Hadde jeg våknet opp i morgen med minirompa og pipestilkelår (som jeg ”alltid” har ønsket meg) er jeg ikke sikker på om jeg hadde vært så veldig happy.
IMG_1579
Farris. Innsjøen som ikke bryr seg om vektklasser.
  • Ikke ha vekt hjemme. Hvis du ikke er jockey eller konkurrerer i en spesiell vektklasse, så er det ingen vits å ha full kontroll på hva du veier til enhver tid. Kvinner går gjerne opp et par-tre kilo før menstruasjon (apropos hormoner). Hvis du veier deg da, så kan helvete brake løs. Tidligere hadde jeg en fiks idé om at 65 kilo var idealvekt for meg. Hvor jeg hadde det tallet fra, aner jeg ikke. Det hørtes vel bra ut (på papiret) å veie noe sånt siden jeg er 1.70 høy. Altså var jeg ikke opptatt av hvordan jeg skulle føle meg, om jeg skulle være sterk eller ha energi, men bare veie et konstruert tall/nummer. Nå veier jeg antakelig 10-15 kilo mer enn det, og det spiller faktisk ingen rolle.
  • Ved tilbakefall: Når jeg får en tanke nå som «åh, så tjukke lår jeg har!» så registrerer jeg at jeg har den tanken, i god gammeldags Acceptance-ånd. Takker hjernen for innspillet, men konkluderer med at den ikke er nyttig, og at jeg ikke kan bruke den til noe.
  • Henry D. Thoreau sa at mennesket er en forlengelse av naturen. Det er viktig å huske på. Vær mer ute i naturen, løft blikket og se over tretoppene og se utover horisonten. Bruk mindre tid i prøverommet, og mer tid ute i skauen. Seriøst. Du har nok klær, men du har ikke nok tid. I det hele tatt – bruk mindre tid i bokser som biler, buss, kontor, hjem, prøverom, kjøpesenter. Det sier seg selv at det er lett å tenke ”nå må jeg slanke meg” når du står og prøver en bikini inni en trang boks med speil på alle kanter. Gjør mindre av det, og mer av aktiviteter der ”slanke-seg!”-tankene ikke automatisk popper opp.
  • Når jeg ser gamle bilder av meg selv så tenker jeg ofte; ”jøss, så slank jeg så ut der. Jeg som pleide å tenke at jeg var så tjukk.” Jeg har plaget meg selv unødvendig mye med ”bli tynn”-greier. Hvis jeg bare kunne gått tilbake til den 15 år gamle-meg, og lært henne et par-tre ting om livet, om kroppen og psyken, så hadde jeg forhåpentligvis sluppet mye unødvendig selvplaging (det å vurdere eget utseende er i det hele tatt et umulig prosjekt).
  • Vær den forandring du vil se i verden. Hvis du syns det er fælt med alle spiseforstyrrelsene de unge har i dag – gå foran som et godt eksempel og slutt å gnell om kalorier, slanking, at du er tjukk, og spis et skikkelig måltid. Det er fort gjort å glemme oss når vi har vært opptatt av noe over lenger tid, men prøv å lytt til hva slags ord som kommer ut av munnen din i løpet av en hel dag. Inneholder de ord som ”slanking,” ”bli tynn” ”spise mindre” ”altfor tjukk” foran barn og unge, så bør du kanskje vurdere samtaletema.

 

Følge med videre? Meld deg på det gratis nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

4 thoughts on “Hvordan slutte å tenke på slanking

  1. Haha! Du er den av de kuleste jeg veit om! Dødsbra innlegg!! Tipset mitt er å hive ut helfigurspeilet fra hjemmet. I perioder har jeg fjerna det store speilet mitt og kun hatt et lite speil høyt på veggen på badet. Du verden hvor mye mindre tid jeg bruker på å vurdere om jeg skal ha den eller den buksa, om magen ser mindre ut med en annen topp ol. Prøv det ut i noen uker!

    1. Ja! Det glemte jeg, det var veldig godt tips! Helfigurspeil er too much. Det har jeg aldri hatt, trur eg :-). Takk for super hyggelig kommentar!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *