Hvorfor nybegynnere vil fortsette å være nybegynnere

Jeg går på teknikktrening på gymmen to ganger i uka for tida. På mandager er det en halvtime med olympiske løft, og på onsdager er det gymnastikk, som innebærer ulike kroppsvektsøvelser, som for eksempel pull-ups. Teknikktrening i olympiske løft innebærer, vel, som navnet indikerer, rykk, støt og frivending (eller med Crossfit-språket: snatch, clean & jerk).

Nybegynnerplagen

Man skulle kanskje tro at teknikktrening er veldig gøy, men det er to ting som slår meg hver gang. Det første er hvor irriterende, ubehagelig og flaut det er å ikke få ting til, selv om treneren forklarer, instruerer og demonstrerer om og om igjen. Det hender at jeg bare får lyst å kaste stanga vegg i mellom, finne første rømningsvei, og bare glemme teknikktreningen en gang for alle. Det er ofte jeg tenker at ”hva er vitsen med dette?” eller ”jeg kommer aldri til å få det til, who am I kidding?” Men så er det gøy også, innimellom, når jeg får det litt til (dette kalles «intermitterende forsterkning» på fagspråket, men det er et annet blogginnlegg). Da kommer jeg på det andre jeg alltid tenker når jeg er der: ”Disse timene er utrolig bra, hvorfor er det ikke flere nybegynnere her?” Når jeg ser meg rundt så er de fleste som går på timene dyktige teknisk og godt trente. Timene er åpne for alle, så hvor er alle nybegynnerne, de som virkelig burde få med seg disse timene?

Også slår det meg, selvfølgelig, at nybegynnerne syns det er enda verre enn jeg syns det er å være klønete og ikke få ting til. Nybegynnerne er nye, og da er det best å holde seg unna, for det å være nybegynner er, som vi alle vet, noe dritt.

Vi kommer oss ikke unna straff

Når vi gjør noe vi ikke kan, sånn som turning og gymnastikk for mitt vedkommende, så er konsekvensen som følger ubehagelig. Atferden blir altså ikke belønnet, men (det motsatte) – den blir straffet. Du gjør et forsøk på et krumspring, det kjennes helt feil, du tenker ”ah, glem det, jeg klarer ikke”, også kan det være slutten på historien. Du mestrer ikke ferdigheten, det er for ubehagelig å være i læringssituasjonen, så du lærer det aldri.

Sånn er det med det meste, fra å håndtere nye dataprogrammer til sosiale ferdigheter som å ”be om hjelp” eller ”være ærlig”. Livet krever skills (som kidsa sier), både på skolen og på gata. Hva nå enn du ønsker å bli god på, om det er å drive med kompliserte olympiske løft, eller bygge en god relasjon til dine kollegaer, så kan prøve-og-feile perioden være et mareritt.

Da er det fort gjort at du tenker «neeei, dette er ikke noe for meg», og er du ikke klar over at tankene dine bare er tanker, som forteller deg at du skal holde deg unna det du ikke kan, så er det fort gjort å gi seg. Hvis du skal gjøre det motsatte (altså «stå han av» som de sier i nord) så er trøsten selvsagt at det ikke alltid er sånn. Det kommer til å gå bedre, atferden din vil endre seg i takt med antall repetisjoner du utfører, for å bruke språket fra idrettens verden, og en dag kan du kanskje bli med på kurset for viderekomne.

Mental tøffhet

Etter at jeg begynte å holde kurs i mental tøffhet har jeg blitt fanatisk opptatt av å studere mine egne tanker og følelser, spesielt når jeg er i pressede situasjoner. En av tingene jeg lærer bort, er at deltakerne skal legge merke til egne tanker og følelser, når de gjør en øvelse som er ubehagelig. De skal ikke kjempe mot tankene, prøve å skru dem av eller ned, men bare legge merke til dem. Når du prøver å skru av en tanke, så blir det ofte verre («ikke tenk på at du ikke får sove, og at det er bare fire timer til du må stå opp»).

Dette øver jeg på i virkeligheten, blant annet når jeg er på teknikktrening på gymmen. Det er aldri ekstremt ubehagelig å være der, men litt ubehagelig, innimellom. Da observerer jeg ”hjernen min utenifra” og ser hva slags fantasifulle innspill som popper opp for å få meg til å fjerne meg fra ubehaget. Det kan være nokså underholdende, og det er ikke alle tanker som behøver å gjengis i et blogginnlegg. Du har antakelig også en underholdende hjerne som prøver å få deg tilbake til den berømte og fordømte komfortsonen. Nybegynnere har det garantert – «alle kommer til å se hvor dårlig jeg er», «de andre er mye bedre, jeg blir aldri så god», «treneren kommer til å syns at jeg er helt håpløs» OG-SÅ-VIDERE.

Hvorfor eksperter vil fortsette å være eksperter

Hva er du ekspert på? Eller, for å stille spørsmålet på en annen måte: Hva er det du gjør, dag etter dag, uke etter uke, om og om igjen? Uansett hva det er, det er du ekspert på. Repetitions is the mother of all skills, sier de på engelsk (ikke like fengende med «repetisjon er mora til alle ferdigheter» – eller?). Det er deilig å være ekspert, for da slipper man å anstrenge seg. Historien gjentar seg selv, lett. Det er lett å trekke seg fra nye historier i livet, som å lære seg nye ferdigheter, som i det hele tatt å begynne å trene, som å slutte å klage, som å bytte jobb, som å flytte. Vi liker best å være «stuck», ikke i teorien, men i praksis.

Det er ikke alltid nødvendig å bryte oss løs og drive med all denne ubehagelige endringen og forandringen. Men hvis du først gjør det – banna bein, vit at også denne perioden vil gå over til noe annet, og at du kan se tilbake på nybegynnerperioden med lettelse og stolthet over at du stod han av.

IMG_1668
Ibsen var også hekta på rutiner. Det sies at han gikk den samme turen hver dag, til eksakt samme klokkeslett.

Lyst å få blogginnleggene fra Helseatferd rett i postkassa? Meld deg på nyhetsbrevet!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *