Ikke bli best med mental trening

Universet består av mer enn 170 milliarder galakser. I dag er det over 7 milliarder mennesker på kloden. I New York bor det 8,5 millioner. I Mexico City bor det over 20 millioner. I Kina bor det 1,3 milliard. I India bor det 1,1 milliard.

Også i Oslo begynner det å tyte over. Overbefolkning er et enormt problem, både for oss, og for kloden vi bor på. Og det sier seg sjøl at vi kan ikke alle bli best.

Livet på toppen

Man blir litt sjokkert når sånne stjerner som Robin Williams tar livet av seg. Det virker så glorifiserende bra det livet der. Masse penger, oppmerksomhet, ingen bekymringer i verden (?!). Det vi alle streber etter, i alle fall snapchat-kidsa som vokser opp nå (jeg vet fortsatt ikke hva snapchat er). Så viser det seg selvsagt at livet aldri er fantastisk på toppen, det er mer gale-Matias enn det noen gang har vært, mer ansvar, større fallhøyde, større press. Mer kritikk og selv-kritikk.

Du må ville det, liksom

Det er veldig in-your-face den replikken om at du kan bli ”hva du vil” her i verden. Vi stoler rimelig blindt på at denne viljen vår skal ta oss til toppen, og bli best. ”Bare du vil nok, så går det.” Og for de som ikke får det til, ja de har ”vondt i viljen.” Det er jo faktisk bare å bestemme seg.

Men hadde livet vært så enkelt, så hadde vi alle bestemt oss for lenge siden. Og vi hadde alle blitt best. Vi hadde ikke hatt folk i verden som ødela egne liv med rusmidler, spillavhengighet, eller livsstilssykdommer. Men verden består av så mange variabler, tilfeldigheter, omstendigheter og historier, som de komplekse livene våre formes gjennom, uansett hvor vi har viljen vår.

Altså; tenk på hvilke venner du vokste opp med? Tenk på hva slags sport du ble presentert for – eller ikke presentert for? Hvor dere bodde? Eller tenk på hva slags jobb du har nå. Hva slags samtaler foregår der under lunsjen? Tenk på hva slags historier vi blir presentert for i media. Eller, bare tenk på den siste samtalen du hadde, og hvordan du ble påvirket av det som ble sagt.

I atferdsvitenskapen så snakker vi om læringshistorie, når vi snakker om hvordan atferden vår har blitt påvirket opp gjennom tidene. Det er tusenvis av brikker til at Bergljot har blitt som hun har blitt, og det er tusenvis av brikker som har gjort at du gjør som du gjør. Har du vokst opp i Sør-Afrika, så var det kanskje ikke trygt for deg å gå over jordene aleine. Vokste du opp i Stavern, så har du en helt annen historie.

Og apropos historie; i fjor var jeg på et seminar hos Olympiatoppen og hørte blant annet et foredrag om hva som kjennetegner toppidrettsutøveres barndom. Felles for mange er at de har vokst opp på landet, og kunne herje mye rundt for seg sjøl. De drev med flere ulike idretter fram til 15-16 års alder, og spesialiserte seg derfra. Altså – variabler som påvirker oss – reelle, konkrete forhold i tilværelsen. Som de sier i USA; genetics load the gun and environment pulls the trigger. Vi forveksler ofte det med ”vilje”.

Add subtitle text
Feil? Rett? Galt? Bra? Dårlig?
Travelt i Bogstadveien

Jeg leser for tida Mark Sissons bok The Primal Collection, og kom over sitatet fra Art DeVany i går – ”for the hunther-gatherer, there is no failure, there are only feedback.”

Som jeg har beskrevet mange ganger, så driver vår eldgamle primalhjerne fortsatt og sammenlikner oss med andre, og stadig evaluerer og kritiserer oss sjøl. Hvis vi i tillegg da har fått en idé om at vi bør ”bli best” (hvem har ikke et sunt konkurranseinstinkt?) så kan dette være superproblematisk, siden vi sammenlikner oss med hele verden, der det er umulig å bli best. Og hva er det motsatte av best? Nest-best? Eller dårligst?

Jeg tror ikke det finnes noen kur for å slutte å sammenlikne seg. Men jeg tror det er mye sant i det Dan Ariely sier; ”people don´t know what they want before they see it in context.” Når vi ser andre gjør noe (fancy jobb i departementet!), eller har noe (nytt kjøkken!), så er det fort gjort å tenke – ”sånn vil/må/burde jeg også ha det!”

En tidligere kollega av meg var kritisk til det meste. En gang vi kjørte oppover Bogstadveien sammen, sa han ”se på de folka her, later som om de har det travelt.”

Han sa mye rart, men den kommentaren har brent seg fast i meg. For av og til gjør vi mye rart, for å passe inn. Sånn som å late som om vi har det travelt. Fylle opp med en million ting, for det er sånn vi gjør i dagens tidsklemme-tredemølle-samfunn. Hele tida være på, og aldri la ting fare. Og aldri bli bra nok, for målet er å bli best.

Utpsyking satt i system

I mental trening så er det mye bruk av ord som ”råskap”, ”ta ut sitt potensial” og ”vinnerskaller” osv. Jeg er helt for å prestere, trene, løfte tunge ting og alt det der, og det er få grenser for hvor rå folk egentlig kan få til. Men det er også få grenser for hvor dårlige folk kan føle seg i prestasjonskulturen vår. For vi skal jo ikke bare være rå på Crossfit-treninga, vi skal jo være rå når vi henter i barnehage, være mindfullt tilstede med barna, eller lage fantastiske tre-retters til venninnene.

Noe å få skikkelig fnatt av for tida, er de uendelige evalueringsskjemaene vi skal fylle ut. Man kan ikke gå inn på apoteket og kjøpe et plaster uten å måtte ha en mening om opplevelsen (eller trykke på en smiley eller en sur-ey). Har jeg hatt en chat med DNB så må jeg rangere samtalen på en skala fra 1-6. Har jeg vært på et kurs så skal jeg bruke enda mer tid på questback.

Var det bra? Var det dårlig? Hva kunne vært gjort bedre?

Utpsyking og kritikk satt i system.

En evaluering er ikke data. Det er ikke tall. Det er bare en mening om noe. Det er ikke fakta. Det er ikke hard-science. Vi har alle våre subjektive vurderinger. Vi vet ikke om vi selv er ”dårlig” eller ”best” eller ”perfekt” eller ”smiley”.

Som tenåring gikk jeg totalt i kjelleren fordi jeg ikke fikk seks i muntlig eksamen, men bare en sterk femmer.

Jeg kunne ønske at jeg som tenåring hadde lært meg teknikkene å observere mine egne evaluerings- og kritikktanker. Det hadde spart meg for mye trøbbel. Jeg trenger ikke mental trening for å bli best, jeg trenger mental trening for å akseptere den jeg allerede er.

 

Følge med videre? Meld deg på nyhetsbrevet! (få slike blogginnlegg som dette jevnlig til e-posten din)

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

 

2 thoughts on “Ikke bli best med mental trening

  1. Hei igjen!
    Med fare for å kommentere alle dine blogginlegg…. Jeg deler virkelig din interesse for temaet, og jeg synes du skriver så godt og om så viktige tema, at jeg bare må få sagt. tommelen opp for deg, og det du setter lys på 🙂
    Man kan forledes til å tro at man må bli best i alt i dette samfunnet, og derfor lidelse- når vi føler oss utilstrekkelig å mislykket for ikke å strekke til.
    mental trening for idrettsutøvere for å prestere maksimalt er sikkert kjempebra, men jeg har ofte lurt på hvordan toppidrettsutøvere takler å legge opp. mister de identiteten sin og får en liten krise eller vil den mentale treningen de har hatt gjøre at de lettere presterer godt ellers i livet?…

    Jeg satt akkurat å tenkte på det med mental tøffhet/ mental trening
    Og har lurt en del på når man skal pushe seg og når man skal godta..
    I visse tilfeller, du har et eksempel om nervøsitet og stå på scena, der tror jeg man skal overse den indre kritikeren og stå opp og gjennomføre. og det vil føles veldig bra etterpå.
    Men så har man de tilfellene der kritikeren kommer når du skal på noe du vanligvis ikke gruer deg til. si f.eks bytur med gode venner. kritikkeren kommer; hvis du ikke blir med tenker de sånn, eller kanskje ikke barna har det bra hos barnevakten, og det vil man jo i hvert fall ikke tenke. og en drøss andre negative tanker. så man bestemmer seg for å dra. og joda det kan bli en vellykket tur.
    Men jeg har oppdaget at når negative tanker kommer til meg der jeg normalt ikke gruer meg, så er jeg egentlig sliten! Å da kan den mentale tøffheten være å takke nei, og ikke dra…
    Jeg tror man kan havne i fella og pushe for mye, for å prestere, og fremstå som noe vi ikke er. jeg tror på å observere og respektere seg selv, og ikke gi tankenes innhold så mye betydning, men lytte til kroppen og respektere den.
    Så ja enig i at man kan bruke mental trening til å strekke seg det ytterste på trening for å løfte litt tyngre, springe litt lenger.
    Men aller viktigst bruke mental trening for å godta seg selv 🙂

    1. Det er supert at du kommenterer og kommer med dine tanker om temaet! Ja, jeg tror nok man etterhvert greier å skille mellom de tankene som kommer når man er sliten og trenger å hvile, og de tankene så prøver å presse en tilbake i komfortsonen. Eller? Interessant innspill, som jeg må fundere litt mer over. Takk for kommentar!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *