Istedet for, ikke i tillegg til

Tidsklemma er populært. Alle skal helst ha så mye å gjøre at de såvidt får puste, og får de en ting til å gjøre, så velter hele lasset, og man går «på en smell» og er satt ut av spill i et halvår (alle drømmer om å bli lagt inn på et trygt sted og la noen andre overta ansvaret). Den som ikke har det travelt, eller faktisk har tid til å ta en liten, rolig gåtur midt på dagen, er det åpenbart noe feil med, og antakelig en som er trygdet eller langtidssykemeldt eller pensjonist.

Untitled design

Har du for mye å gjøre? Vi har ofte for mange aktiviteter vi skal drive med, for mange mail som skal besvares, for mange artikler som skal leses, for mange fag som må tas, eller for mange steder vi skal reise til, for mange barn som har for mye lekser og for mange fritidsaktiviteter. To do-lista er lang som en mørk vinter, og vi vet ikke hvilket bein vi skal stå på for å få alt gjort. Og alt vi drømmer om er å få ta det med ro, få ferie, ta en langhelg, bli lagt inn. Men det er bare sånt folk bare sier, og ikke gjør noe med, samtidig som vi putter mer og mer ting, hendelser, aktiviteter og utfordringer inn i livene våre.

Det enkle liv i stallen

Da jeg var 19-20 år jobbet jeg som treningsrytter i galoppstall, av alle ting. Vi var i så mye fysisk aktivitet med å ri 5-6 hester hver dag, fôring, leiing, møkking, stelling….sette opp gjerder, løfte, bære, slepe, måke…at vi hadde som mantra: «ikke gå, hvis du kan stå. Ikke stå, hvis du kan sitte. Ikke sitt, hvis du kan ligge.» Det var alfa og omega å få nok hvile.

Med en kontorjobb, og det ellers så stillesittende livet vi i dag lever, så må man sørge for å få nok fysisk aktivitet. Altså, ikke stå (i heisen) hvis du kan gå (i trappa), ikke sitt i stolen, hvis du kan stå. Det å være i tidsklemma er antakelig den mest brukte forklaringen for hvorfor folk ikke får trent eller gått en tur eller vært i annen fysisk aktivitet. Men tid er rimelig abstrakt: Vi har alle den samme tida – cluet er hvordan det brukes. Noe à la det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Det finnes ikke lite tid, bare dårlige prioriteringer. Og da mener jeg ikke bare sånn at man kanskje burde slutte å se så mye på tv, og heller gå en tur i svømmehallen (selv om jeg mener det også). Jeg mener sånt som at vi som det skakk-kjørte stillesittende samfunn skal ta noen ordentlige radikale grep; sånn som at barn ikke skal ha 90-minutters inneskoleøkter, eller at arbeidsuka ikke skal være på 37,5 timer (men mye mindre), at det ikke er en menneskerettighet å ha bil, at kjøpesenter ikke er toppen av lykke, at voksne bare anbefales å bevege seg 30 minutter per dag. Sånt noe.

Kok det ned

Det å ikke ta en aktiv beslutning på hva livet skal inneholde er omtrent som å se det døde politikeransiktene på klimakonferanser: De vet det må handles, men likevel er passivitet det foretrukne kortet å spille. I vårt mangfoldelige samfunn så kan man velge mellom så mye at jeg blir overmannet: Så kok det ned til få ting, få aktiviteter, lite stimuli. Less is more, og det gjelder om prating, og det gjelder om livet. Det er som når du går inn i boden på loftet og ser alle tingene du hadde glemt at du hadde. Hvis du ikke har brukt det, så har du kanskje heller ikke bruk for det?

Mitt beste tips: Skriv en liste over alt du driver med (både på jobben og hjemme), og stryk ut det du vil slutte med – også slutt å driv med det. Dropp det en måned, og så evaluer om om du savner det eller ikke. Du vil bli overrasket.

Lyst å få blogginnleggene fra Helseatferd rett i postkassa? Meld deg på nyhetsbrevet!

One thought on “Istedet for, ikke i tillegg til

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *