Livet etter Gud

Si at livet er den atferden vi fyller det med.

Si at man ikke må bli krokrygga, må få ølmage, må få svake pipestilke-armer, eller rødmussa hud. Si at din skjebne ikke er bestemt på forhånd, eller at det verken er opp til gud eller allah eller tradisjon hvordan livet blir.

Si at du ikke kan (eller må) vente på de andre, på politikerne, på arbeidsgiveren, eller samboeren. Si at det går sånn nogenlunde an å rydde ut av skapene, kaste de gamle skjelettene, gjøre løpeavtaler selv om det regner.

Si at komfortsonen ikke er så komfortabel. Den er det bare i begynnelsen. Men etter hvert blir den bare mer og mer klam og ubehagelig. Si at vi bare tror at vi må være komfortsonen, for å hvile. Men så oppdager vi at det er ikke noe hvile der. Ikke noe happiness. Ikke noe styrke. Ikke noe som får blodet til å pumpe i årene.

Si at det ikke behøver å være slitsomt å gå opp trappene, eller ta på seg skoa, eller gå i trange bukser. Si at du kan bli grenseløst sterk, gå uendelig langt, svømme fra øy til øy.

Si at du blir hekta på det du driver med hver dag. Sånn som å bevege deg. Som å løpe. Løfte vekter. Sparke fotball. Leke med ungene.

Si at i muslimske land så blir vi alle muslimer, men i Norge kan vi gjøre en hel haug med andre ting. Si at det er sant. At vi er generasjonen etter gud, og vi er de som kan designe vår egen fremtid.

 

PS, tittelen er stjålet fra boka til Douglas Coupland Life after God

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *