Må det tvang til?

Du vet hvordan barn beveger seg? De flakser av gårde med de små kroppene sine, sprinter over plenen for å se en marihøne eller løpe bort til et tre fordi det går rykter om et ekorn.

De løper impulsivt og spontant. De trenger ikke spesielle klær for å bevege seg, eller et senter, eller en instruktør. De trenger ikke pulsklokker eller seedingresultater.

De har en uro og en bevegelsestrang som man bare kan misunne dem. For det skjer noe på veien for oss mennesker. En eller annen gang på tidslinjen så stopper den impulsive løpinga. Det er kanskje tidlig i tenåra?

Uansett, vi blir tunge som overlassa charterfly som trenger lenger og lenger rullebane for å lette. Vi trenger programmer, mål, en personlig trener og forpliktende avtaler for i det hele tatt å være i nærheten av absolutt minimum. Vi stivner til, setter på oss en skritt-teller og følger frenetisk med på hvert skritt. 6442 skritt i dag! Phu, bare 3558 igjen!

Jeg vet ikke hvem som sa det først, men setningen har blitt brukt for en rekke ulike aktiviteter. Arne Næss sa; ”du slutter ikke å klatre fordi du blir gammel, du blir gammel fordi du slutter å klatre”. Også Christopher McDougall sier det i boka Født til å løpe. ”Du slutter ikke å løpe fordi du blir gammel, du blir gammel fordi du slutter å løpe.”

Motstand

Egentlig er vi nokså impulsive vi voksne også. Det å være impulsiv betyr å ”gjøre ting plutselig og uoverveid”. Fordi vi vet jo alle at vi blir gamle av å ikke bevege oss. Vi vet hva som er lurt – på lang sikt. Men så er det så mye motstand der, vi har ikke ”lyst”, vi føler ikke for det, det er så tungt, så slitsomt, da må jeg skifte, det tar så lang tid. Så vi lever i nuet, og er impulsive, fordi vi ”adlyder” motstanden mot å bevege seg. Det skal mer enn en marihøne med fire prikker for å få oss til å sprinte over plenen, for å si det sånn.

”Problemet med å leve i nuet, er at nuet går over”, som David Nicolls sier i boka Oss.

Hvis du skal overvinne motstanden, så må du innimellom forholde deg til langtidskonsekvenser, mer enn selve nuet. Og motstanden er så sterk og tung. Du må med andre ord tvinge deg selv. Litt tvang må til.

Bading

I det siste har jeg blitt en parodi på meg selv når det kommer til bading. Det begynner å bli levelig temperatur i vannet her i Larvik (15 grader), og jeg både snakker om bading, og bader så mye, at folk syns jeg er en raring. Men sannheten er at hver gang jeg skal uti så må jeg tvinge meg litt. Jeg har sjelden ”lyst”, når jeg står der, der og da, og skal uti det fortsatt kalde vannet. Det er mye motstand mot å utsette seg for det ubehaget det er i det første dukket. Så jeg tvinger meg uti.

IMG_0216

På samme måte som jeg tvinger meg til å skrive, når jeg har mer lyst å lese avisa.

Som jeg tvinger meg til å gå turer og trene, når jeg har mer lyst til å ligge på verandaen i sola. Til å være ærlig, når jeg har mest lyst å lyve. Til å lage mat, når jeg har mer lyst å surre på Face.

Men slapp av – man må ikke alltid tvinge seg til å gjøre disse fornuftige tingene. Av og til går det av seg selv. Av og til er det mye motstand. Men jeg vet at umiddelbar belønning ikke alltid er min beste venn.

Det er kjedelig å slå av netflix og ikke se en episode til (umiddelbar belønning), men det er deilig å få en god natt søvn og våkne uthvilt (langsiktig belønning).

Tvang

Når jeg googler tvang, så får jeg opp alt mulig av bruksområder. Alt fra tvangsbruk ovenfor land som ikke følger menneskerettighetskonvensjoner til innleggelse i psykiatrien. Og det er der den aktuelle betydningen kommer fram, nemlig ”mot personens egen vilje”. Når er det tvang ellers i samfunnet? Når vi ikke vil. Mot vår vilje. Når vi setter oss på bakbeina. Når vi heller vil bestemme sjøl.

Tvangsbruk i psykiatrien innebærer av og til å bli hentet av to politimenn og geleidet inn til et sted man ikke har lyst å være.

Når du skal tvinge deg selv, så behøver du ikke gå så dramatisk til verks. Men gjøre noe omtrent sånn her:

  1. Legg merke til motstanden du har mot å gjøre noe
  2. Legg merke til alle unnskyldningene og bortforklaringene du har for å slippe å gjøre det
  3. Se PÅ disse unnskyldningene og bortforklaringene, ikke FRA dem
  4. Tenke at du må bare tvinge deg selv, og at det vil gjøre vondt (der og da)
  5. Gjøre det

Et lite puff (fra deg selv), et lite dytt. En liten ”gjør det!” og du kommer deg over kneika.

Vi vet jo at vi må gjøre det en dag uansett.

Som Steven Pressfield sier i den glitrende boka The War of Art:

”Procrastination is the most common manifestation of Resistance because it`s the easiest to rationalize. We don´t tell ourselves; ”I`m never going to write my symphony.” Instead we say, ”I am going to write my symphony; I`m just going to start tomorrow.”

Så tving deg uti det, i dag.

Vil du lese flere slike blogginnlegg? Meld deg på det gratis nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *