Mellom smerte og ingenting. Om å være aleine med egne tanker.

Jeg kom over en studie her en dag som heter Just think: The challenges of the disengaged mind. Den hadde et interessant tema, som jeg har lyst å skrive videre om her.

Det forskerne (i sosialpsykologi) hadde undersøkt var hva folk foretrakk av:

1. å sitte alene å tenke

eller

2. å gi seg selv elektriske støt

Deltakerne måtte sitte i et rom uten avledninger eller distraksjoner i 15 minutter. De fikk beskjed om at de kunne bare sitte å tenke, eller de hadde mulighet for å trykke på en knapp som gav dem elektriske støt, det var «helt opp til dem selv”.

Det viste seg at 67 % av mennene gav seg selv elektriske støt i løpet av den tiden, og 25 % av kvinnene gav seg selv elektriske støt. De samme deltakerne hadde tidligere sagt at de ville betale for å unngå å få elektriske støt.

Etterpå skal deltakerne skåre om de syns det å være alene og tenke var en hyggelig opplevelse, og det blir skåret som en lite hyggelig opplevelse.

I konklusjonen av studien diskuterer forskerne at disse foretrekker et ubehag som elektriske støt framfor å ”å være aleine med egne tanker”. Dette skapte overskrifter som ”You Would Rather Endure Electric Shocks Than Sit Alone With Your Thoughts, Study Finds” i Time, og “People Prefer Electric Shocks to Being Alone With Their Thoughts” i the Atlantic.

Selv om dette er overskrifter som har til hensikt å dra til seg flest mulig lesere, og derfor overdriver, så tar studien opp et nokså gjenkjenbart tema.

Man skulle jo kanskje tro at folk i en travel hverdag ville sette pris på å få litt ”alenetid” der man faktisk får mulighet til å tenke, uten å konstant bli avbrutt? Men for veldig mange er det ikke sånn. Forskernes forklaringer for hvorfor det er sånn, var blant annet at vi ikke lenger er vant til å være alene med egne tanker, at vi hele tiden blir underholdt eller stimulert av noe, telefoner, ipader, konstant prating med hverandre osv. En annen teori var at våre forfedre ikke fokuserte på ”indre dialog”, men at de måtte ha fokus på enten farer eller muligheter ute i naturen.

Uansett, jeg syns det var interessant med tanke på det virkelige liv, og jeg måtte spørre meg sjøl: Hva slags ubehag er det jeg utsetter meg for, for å slippe å være aleine med egne tanker?

Smerte

William Faulkner sa en gang: ”Mellom smerte og ingenting, velger jeg smerte.”

Et melodramatisk sitat, og i et atferdsanalytisk perspektiv så er det nokså umulig, for ingenting – det er vel det som skjer når du er død. Men når vi snakker i dagligtalen, og sier ”ingenting” så betyr det at man faktisk ikke blir avledet av noe, men at man bare tenker. 83 % av amerikanerne i en undersøkelse rapporterer om at de aldri gjør ”ingenting/tenkning”. Så de fleste er som William Faulkner – foretrekker noe annet enn ”ingenting” – og av og til – velger smerte framfor ingenting/tenkning.

Det som kan være problematisk med at vi styrer unna ”våre egne hoder” – er at det kan styre oss i helt feil retning. Vi kan være sammen med mennesker vi ikke liker å være med, men alternativet (aleine) er hakket verre. Vi kan være i forhold vi ikke ønsker å være i, men å være aleine er helt uutholdelig. Ha samtaler vi ikke liker å ha. Gjøre ting vi egentlig ikke liker å gjøre. Dra på fester når vi har lyst til å være aleine hjemme. Ruse seg, selvsagt, for edru så er tankene virkelig på hugget. Selvskade, sånn som å skjære opp armene sine. Alt for å putte bomull på tankene våre. Longing for numbness er et eget begrep.

Ikke-skyfri himmel
Ikke-skyfri himmel

 

Skjermingsrom

Jeg vet ikke om de fortsatt driver med såkalte skjermingsrom i psykiatrien, men da jeg jobbet der for noen år siden var det en del av avdelingene. Et skjermingsrom skulle brukes til å roe pasienten, han skulle ha minst mulig stimuli – og skjermes for sine omgivelser.

Han skulle altså være aleine med egne tanker – noe av det verste vi vet. Arnhild Lauveng, som tidligere var innlagt x antall ganger i psykiatrien, skriver i sin bok I morgen var jeg alltid en løve, at det ”beste” personalet var de som brøyt reglene og slang til henne en kortstokk på skjermingsrommet, så hun i alle fall kunne legge kabal. Når vi blir sykemeldte på grunn av depresjon, er slitne eller har gått på veggen, så er kanskje ikke det å gå hjemme og gjøre ”ingenting” nøkkelen til friskhet eller feelgood.

Det blir vel heller bakvendtland i behandling – når vi faktisk vet at alle har sine greier – med tvil, frykt, skam og vonde minner. Som de sier; wherever you go, your mind will follow.

Hva tenker vi på?

Så hva er det vi tenker på som er så fælt?

  • Minner: Et dårlig minne om noe som har skjedd deg kan dukke opp når du minst aner det. Jeg har et minne fra barndommen som jeg ikke har tenkt på på åresvis, men som ”poppet opp” her en dag. Vi var en gjeng med barn som hadde samlet alle juletrærne i gata, og fylte en tilfeldig hage med alle disse trærne. Der bodde det et eldre ektepar, som betalte oss for å fjerne de trærne vi hadde puttet der. De triste ansiktene deres, og den dårlige samvittigheten min, poppet opp da jeg så et eldre ektepar som holdt på med hagearbeid, 30 år etter.
  • Vår egen utilstrekkelighet: Når vi ikke har noe annet å gjøre (som i den nevnte studien) begynner tenkningen raskt å vandre til en vurdering om oss selv og våre egne liv. Lever jeg mitt liv riktig? Bør jeg gjøre noe annet? Alle andre virker så fornøyde, hvorfor er ikke jeg fornøyd?
  • Framtidsgrubling: I stad var jeg ute og kjørte på E 18, og et par sekunder der får jeg et bilde på at jeg blir drept i en bilulykke. Vi har evnen til å forestille oss alle mulige scenarioer, og ikke all dagdrømming er nødvendigvis så hyggelig. Jeg velger jo ikke å tenke på slike ting, like lite som jeg velger hva slags vær det blir til helga.

Det bør ikke nødvendigvis være et mål at vi skal være så innmari flinke til å takle å være aleine med egne tanker. Men folk vil kanskje takle tilværelsen bedre om man forstår at ”crazy” tanker ikke er en sykdom, men en del av det å leve.

Følge med videre? Meld deg på nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

 

6 thoughts on “Mellom smerte og ingenting. Om å være aleine med egne tanker.

  1. Hei!
    Jeg skjønner ikke helt hva du mener med bakvendtland i behandling .
    For hvis du er sliten eller utbrent tror jeg absolutt du trenger en pause, og jeg tror at når du er sliten blir tankene veldig overveldende. Tenker du at å gjøre » ingenting»betyr å å legge seg til ?tror man trenger en pause for å gjøre andre ting ihvertfall. Og å se at det er det at man er sliten som gjør tankene plagsomme. Kanskje man klarer å se at man må endre konteksten, gjøre noen radikale valg.Det er bra å skjønne at det er normalt med tanker, men som du sier så trenger vel ikke målet Være at vi må Være flinke på å Være alene med tanker hele tiden. Men jeg tror vi alle har godt av å kunne føle den roen det kan Være å sitte helt alene med seg selv og slappe av. men er man for sliten er den roen vanskeligere å finne….

    1. Det jeg mente var at hvis du blir «tvunget» til å ta det med ro, og være aleine med egne tanker, så kan dette bli bakvendtland – fordi det har motsatt effekt av det som var hensikten, fordi vi kan bli så urolige av egne tanker. Men det å gjøre mindre, og finne roen ved å gjøre mer avslappende aktiviteter som å gå tur og lese, og få en pause fra 24/7-samfunnet vi lever i i dag, tror jeg absolutt har noe for seg. Men å sitte og ikke gjøre noenting, har kanskje ikke noe for seg, for da risikerer man at mye negative tanker og følelser overtar, og man blir mer urolig og stresset av det.

  2. Fin tekst! Enig i at den beste formen for hverdagslig avslapning av sinnet er den du kommer inn på med kortstokken, å ha noe som opptar hodet samtidig som det ikke er krevende. Strikking er supert til dette. De jeg kjenner som klatrer, sier det skrur av alle tankene som raser, at de bare kan fokusere på akkurat det de har foran seg. Men jeg har selv stor glede av å være alene med egne tanker, og velger det ofte fremfor veldig mye annet. Jeg vet jeg må ha min indre dialog og stille tid for å ikke skape en avstand til meg selv. Jeg tror noen mennesker definerer seg selv best ut i fra en ytre dialog med andre, mens andre som meg definerer seg best fra en indre dialog, og dermed potensielt kan trives alene.

    1. Ja, det er vel ingen «en-hatt-passer-for-alle». Veldig mange blir «tappet for energi» av å være for mye sammen med andre folk, mens andre er motsatt. Har du lest boka Quiet. In a world that want stop talking? Den er ganske interessant om såkalte introverte og ekstroverte. Takk for fin kommentar!

      1. Jeg har ikke lest boken selv, men moren min har det. Jeg har en typisk introvert personlighet, det har jeg visst hele livet!

        PS. Men jeg hadde sikkert også sjokket meg selv bare for å teste hvordan det føltes ; )

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *