Om løping, Crossfit og å redde liv

I helga var det løpefest i Tromsø. Det var Midnight sun Marathon, der folk hadde mulighet for å løpe 5 km, 10 km, 21,09 km og 42,19 km (altså helmarathon). Jeg løp 10 km. Det var inspirerende å delta i løp selv, og å se andre spreke, raske og seige mennesker i aksjon.

Født til å løpe

Selv om det er Crossfit som er mitt hjerte nærmest, så er det noe fascinerende med løping. Det å være i form til å løpe over en lenger distanse, bruke krefter over lenger tid, kunne trosse stemmen i hodet som sier at du må stanse og hvile, og likevel fortsette og fortsette. Vi mennesker er født til å løpe, som Christopher McDougall skriver om i boken med samme tittel. Våre forfedre (og visse nålevende jeger- og sankersamfunn) løp byttedyret i hjel. Selv om mennesket ikke kan løpe like fort som andre dyr, så kan det løpe lenger og derved utmatte dyret som løper fort en kort distanse, for så og stoppe, løpe fort igjen, så stanse, og til slutt faller det om. Når vi løper i dag, så løper vi gjerne for å holde oss i form og for å delta i løp og konkurranser. Det er på en måte en lek, noe konstruert, som vi ikke behøver å gjøre, men som har blitt en sport, som andre sporter. Vi behøver ikke løpe for å fange mat. Det er en kjent historie om noen fra et jegersamfunn som ble ”fløyet inn” til New York for å delta på en konferanse. De hadde gått tur i Central Park, og hadde knekt sammen i latterkrampe da de så joggere i parken. Hvorfor løpe uten at noen jager deg, eller at du jager noe?

Jeg var en gang på en workshop med tittelen ” Fundamental human movement” med Steve Maxwell, han er amerikansk fitnesstrener og instruktør i brasiliansk Jiu-Jitsu.  En av de fundamentale bevegelsene mennesket bør kunne er løping. Han fortalte at han pleide å fantasere om at han ble jaget av noe/noen som var ute etter han. Det å redde ditt eget eller andres liv, kan være god motivasjon for å trene. Jeg liker å forestille meg at jeg skal kunne løpe fra en angrepsmann, at jeg skal kunne løpe langt for å hente hjelp, at jeg skal kunne gå over enorme avstander, at jeg skal kunne bære mennesker som trengs å bæres. En gang var jeg på trening på Crossfit Oslo, og vi skulle varme opp. Treneren starter økten med å si: ”Hvorfor skal vi løfte tunge ting? Hva er poenget med det?” Ingen svarte. ”Jo, fordi vi skal kunne redde liv. Vi skal kunne løfte hverandre, og vi skal kunne løfte oss selv.”

Om å redde liv

Det er lett å tenke at vi ikke kommer i slike farlige situasjoner i dagens Iphonesamfunn, men det vet man jo aldri, og hvis du kommer i en sånn situasjon bare en gang i ditt liv, så bør du være klar til å håndtere den. I Crossfit så sier man at du skal være forberedt på alt. Det bør gjelde innefor Crossfitboxen, og i livet utenfor. Du skal kunne redde noen fra å drukne, bære noen ut fra et brennende hus, grave opp kameraten din som har blitt tatt av skred, løpe fra voldtektsmannen, stanse overgriperen. Jeg hørte en gang et intervju med Ray Lewis, en av de beste utøverne innenfor amerikansk fotball gjennom tidene, der han fortalte om hvordan han hadde trent i tenårene. Moren hans ble jevnlig banket opp av hans stefar, og Ray Lewis trente push-ups og pull-ups hver dag og hver kveld – ikke for å bli best i amerikansk fotball, men for en dag å kunne forsvare moren sin.

Å hylle kvinnekroppen

Rundt trening og kosthold, så blir det ofte snakk om at det er for mye fokus på utseende, eller så blir det for mye byråkratisk prat om folkehelse og statistikk. Det er livsnødvendig å være i god form, både for å hindre såkalte livsstilsykdommer, men også for livstruende, akutte situasjoner. Marta Breen skriver i sin bok ”Født feminist” at man bør hylle kvinnekroppen med all dens bulker og skavanker (hun kritiserer skjønnhetstyranniet). Greit, men man bør ikke hylle en bulkete kropp som ikke greier å leke med sine egne barn. Man bør ikke hylle en bulkete kropp som ikke greier å løfte seg selv opp fra gulvet, eller som ikke kan løpe etter hjelp hvis det brenner.

I påska satt vi og så på film, jeg gikk på toalettet og da jeg kom tilbake hadde min lillebror på 80 kg satt seg på ”plassen min”. Da tok jeg tak rundt halsen og knærne hans, og løftet han over på andre sida av stua. Det er betryggende å vite at jeg kan løfte han også i en langt mer kritisk situasjon, om det skulle oppstå. Hvis jeg en dag mangler motivasjon for å løfte tunge ting, så skal jeg minne meg selv på det.

images

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *