Overtro hos idrettsutøvere

Har du lagt merke til hvordan mange idrettsutøvere har et sett merkelige ritualer før de skal hoppe/springe/kaste/løfte eller prestere i sin idrett? I tillegg har mange visse formeninger om at de må være i ”rett modus”, ”ha hodet på rett plass”, ”være mentalt klar” og liknende. Både ritualene og de språkelige forklaringene skyldes nok overtro. IMG_0690-1024x764

Hvordan blir overtro hos idrettsutøvere utviklet?

Det er samme prinsippene som ved all annen overtro. Ta for eksempel en student som leser til eksamen, og samtidig ber han til «de høyere makter» om å få gode karakterer. Han ender opp med å få gode karakterer til eksamen, og innbiller seg at «de høyere makter» har en finger med i spillet. Det er selvsagt hans egen studieatferd som er årsaken til de gode karakterene, men han har jo også utført noen bønner, og «erfarer» derfor at disse har effekt.

Se for deg at du har på deg varmer opp før en konkurranse, du gjør visse ting før du skal ut på banen/arenaen/i konkurransen – du tar kanskje på deg skoene på en spesiell måte, du kjenner på ballen på en spesiell måte, du slår deg selv på kinnet for å «vekke dyret i deg» eller liknende. Også presterer du noe vanvittig – du vinner konkurransen!  Da er det rimelig sannsynlig at du forbinder måten du tok på deg skoene på, hvordan du kjente på ballen eller klapset på kinnet med seieren og prestasjonen. Det som tilfeldigvis skjer omtrent samtidig med prestasjonen, har ofte ikke noen direkte innvirkning på selve utførelsen. Men idrettsutøveren erfarte at da han gjorde visse ritualer først eller underveis, så presterte han. Det er derfor naturlig for han ved senere anledninger å gjenta disse ritualene, siden han lyktes med det tidligere. Dette er ofte noe vi ofte ikke tenker så mye på, men ved å observere seg selv og andre, vil man kunne se at idrettsutøvere har ulike ritualer eller «hang-ups» som gjennomføres før de skal prestere.

Mental overtro

I forhold til tankesett og følelser kan det også fort utvikle seg en overtro. Vi tror at vi må være i et visst ”modus” for å kunne prestere, antakelig fordi vi en eller annen gang har prestert godt ved å være i et spesielt ”modus” (hva nå det betyr). Problemet dukker selvsagt opp når idrettsutøveren ikke greier å mane frem dette spesielle ”moduset” – og derved kan han fort underprestere under faner som ”hadde ikke dagen”, ”var ikke klar”, ”hadde ikke hodet med”. Det er vanskelig å diktere følelser til å være i et spesielt «modus». Følelser kommer og går, sammen med en jevn strøm med alt mulig rart av tanker. Det er ikke alltid du greier å være konsentrert, uansett hvor hardt du går inn for det. Det er fort gjort at man gir opp hvis man «ikke har dagen» eller «hodet på rett plass.» Og da går dette utover utførelsen, du løper saktere, kaster svakere eller prøver ikke like hardt å løfte.

Fleksibilitet

Hvis du som idrettsutøver merker at du har plagsomt mange ritualer eller unyttige forestillinger om hvordan ting skal være for at du skal kunne prestere godt, så er det lurt å øve på å være mer fleksibel. Det vil si at du må bryte mønsterne dine, og faktisk gjennomføre det løftet uten å slå deg på kinnet først, eller ta på deg skoene på en annen måte før du skal ut å løpe. Gjør ulike ting hele tiden, både i trening og i kamp, og se at du kan oppnå de beste resultater, selv om du ikke «hadde hodet på rett plass.»

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *