Psykiatriske overgrep

Jeg har skrevet et leserinnlegg som er på trykk i Helsemagasinet nr. 6, 2014 som svar til et innlegg i Helsemagasinet nr. 4, 2014, om et overgrep en ung kvinne har vært utsatt for i psykiatrien. Du kan lese innlegget her. 

Det er på tide at andre enn psykiatrien selv bidrar til å forklare menneskelig atferd. I Vesten har vi viklet oss inn i et ”diagnosehysteri” hvor det kan virke som om enhver menneskelig aktivitet skal få en eller annen merkelapp heftet med seg. Acceptance and commitment therapy [i](ACT) og andre former for klinisk atferdsanalyse er heldigvis motvekter til dette. I ACT er grunnfilosofien at bekymringer, å tenke at livet ikke har noen mening, at man ikke er god nok og liknende, helt normale, universelle forestillinger, en del av livet. Det er ikke noe galt med folk som tenker slik. Følelser som nervøsitet, angst, redsel, sinne, anger og så videre, er også helt normalt og uunngåelig i alles liv. Problemene oppstår først hvis man forsøker å bli kvitt slike normale tanker og følelser fordi de anses som ”gale” og ”syke”, noe som krever en diagnose (som psykiatrien bidrar til).

For eksempel er det provoserende at ”sorg” er kommet med som en diagnose i det nye diagnosematerialet DSM-5 fra 2013, femte utgave av USAs psykiatriforenings oppslagsverk for diagnoser og definisjoner av psykiske lidelser.[ii] Den sykeliggjør at man er lei seg og trist over lengre tid hvis man for eksempel har mistet en man har kjær. Min far døde for 30 år siden. Jeg kan fortsatt bli lei meg og trist av å tenke på det. Det betyr ikke at jeg er syk, det handler om å være et menneske med følelser, behov og et naturlig reaksjonsmønster.

De spørsmålene du ble stilt, vil de fleste nok svare JA på fordi de gjenspeiler normale følelser og tanker:

–       Føler du at du har spesielle evner? Ja, har ikke de fleste det?

–       Tenker folk dårlig om deg? Ja? Vi evaluerer egen atferd for å passe inn i grupper, og da hender det kanskje at andre tenker negativt om oss.

–       Har du ofte konsentrasjonsvansker? Ja, hvem har vel ikke det. Vi lever i et overstimulert miljø hvor det er nesten umulig å konsentrere seg over lenger tid. Mennesker er ikke tilpasset alle de aktivitetene vi holder på med. Vår genetiske arv tilsier at vi skal være ute i naturen for å jage og sanke mat.

–       Kan du tenke på én ting og så hurtig forflytte tanken til noe annet? Ja, selvsagt, er ikke det en nødvendig egenskap hos alle?

–       Føler du deg av og til usikker på deg selv? Ja, hvem gjør ikke det? Hjernen vår er konstruert slik at vi hele tida evaluerer egen atferd så vi ikke blir utstøtt fra gruppa. Hvis vi blir utstøtt, står vi aleine igjen med ulvene, og det er livsfarlig! Hjernen er vårt beste overlevelsesorgan,som advarer oss mot eventuelle farer.

–       Er du ikke alltid helt deg selv? Hva betyr nå det? Det er jo bare en oppkonstruert setning uten innhold , på samme måte som diagnoser.

Psykolog Per Holth, som underviser ved Høgskolen i Oslo- og Akershus i læringspsykologi/atferdsvitenskap, satt en dag  og lekte  med ordet UTREDNING og  fant ut at hvis han stokker om bokstavene, kunne han få ordet DRITUNGEN. Det er ganske morsomt og betegnelig med tanke på alt det tullet noen greier å konstruere opp ved  en utredning som DSM-5.

Det store omfanget av ”psykiske lidelser” som vi ser i dag, inkluderer naturlige reaksjoner på et unaturlig miljø, noe som ikke betyr at det er noe galt ”inni” oss. Klart at mange blir ”gale” av å bevege seg for lite, spise usunn mat, ruse oss, stresse og bli utsatt for miljøgifter over alt.

Den virkelige galskapen er imidlertid medikamentering av normale følelser (angst, redsel, være lei seg) med kjemisk framstilte piller som bare gjør deg sløv og tjukk. Du er jo ikke lei deg  fordi du mangler et eller annet kjemisk framstilt stoff (som VOF ofte har påpekt), men på grunn av hendelser i livet som er påregnelige og normalt å bli lei seg for. For å leve et rikt og verdifullt liv må vi akseptere at det inneholder både smerte og glede. Hvis man doper bort den ene delen, mister man  også den andre.

Kjære jente i 20-årene, jeg håper du nå har funnet et liv med positive aktiviteter, naturlig mat, nok søvn, nok bevegelse i naturen, og at du aksepterer at du har tanker og følelser som svinger. Da vet du at du ikke er ”psyk” på noen som helst måte.

 


[i] http://en.wikipedia.org/wiki/Acceptance_and_commitment_therapy

[ii] DSM-5; http://en.wikipedia.org/wiki/DSM-5

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *