Så fort gjort er det å bli en (gammel) kjerring

Her om dagen leste jeg litt om hjernen vår. Det organet som ikke er utviklet for å sitere Ibsen, eller for å diskutere fin vin (som Erwan Le Corre sier). Men som er utviklet for bevegelse.

For å koordinere føttene dine på jorda. Over stein, lyng, gress, bratte skrenter, slakke bakker.

Så hva skjer da, når vi ikke kan bevege oss? Hva skjer – når for eksempel jeg – har blitt skadet så jeg ikke kan gå over gresset, på stiene, opp bakken, ned trappa? Hva skjer med hjernen da?

Skade

Nå er det 10 uker siden jeg ble skadet på trening. Jeg har røket akilles-senen, som er en langt mer alvorlig skade enn det jeg klarte å fatte den sommerkvelden på legevakta.

Akilles-senen er den kraftigste senen vi har, og når den er røket, ja – da kan du ikke gå. Så da er det krykker for å forflytte seg innendørs, også er det bil for å forflytte seg utendørs.

Det livet som jeg frykter mest av alt – å ikke kunne bevege meg (ah, bruke hjernen).

Men! så vet jeg jo at vi mennesker er sabla gode til å tilpasse oss omgivelsene.

Altså venner vi oss til en ”ny” kontekst, om vi skulle havne i den. Jeg har vent meg til å forflytte kaffekoppen med hjelp av en dukkevogn fra kjøkkenet til stua.

Jeg har vent meg til å dusje stående på et bein, livredd for å falle på det skadde beinet.

Jeg har vent meg til å kle på meg liggende i senga.

Jeg har vent meg til å ringe til taxi eller venner på morgenen for å komme meg til jobb.

Jeg har vent meg til at andre må gå i butikken å handle for meg. Jeg har vent meg til å bære ting med munnen, eller gå med sekk innendørs. Jeg har vent meg til å gå med den samme shortsen hver dag, for veldig mye passer ikke til den giga-skinna jeg har på beinet. Jeg har vent meg til å slå av vekkeklokka med den ene krykka. Og jeg har vent meg til å ligge mye i sofaen.

Jeg har vent meg til å ikke gå, ikke løpe, ikke ta knebøy, markløft eller frivendinger. Jeg har vent meg til å være så sliten på kvelden at jeg må legge meg klokka ni. Og jeg har vent meg til alle de små tulle-øvelsene man må gjøre for at beinet skal bli sterkere. Jeg har vent meg til at huden faller av beinet, og at musklene renner av leggen.

Da jeg var på sykehuset på mandag for varmtvannstrening, så jeg en fyr i rullestol som hadde amputert begge beina. Og da tenkte jeg – ja, man venner seg vel til det også.

Nå griper jeg automatisk etter krykkene når jeg skal reise meg (selv om jeg har sluttet med dem).

Det er et liv

Aftenposten har en spalte der de intervjuer folk som drikker kaffe. Et av spørsmålene er ”har du et bra liv?”. En gang intervjuet de en tigger fra romfolket i Oslo. Og på det spørsmålet svarte han; ”det er et liv”.

Vi mennesker venner oss til livene våre – vi venner oss til fjernkontroller, vann i springen, busstider, en sur samboer, sure oppstøt, magesmerter, utslett, et bein, to bein, Breaking Bad hver dag, Snapchat, et usmørt kjede på sykkelen. Vi venner oss til marsipankaker på jobben, rushtider, pasientreiser, smertestillende, antibiotikakurer, venterom og intetsigende ukeblader.

Og selv om ikke alle må å drømme om å bli popstjerner (som Aslak Sira Myhre har poengtert), bør vi være nysgjerrige og skeptiske til hva vi venner oss til. Plutselig har vi blitt den vi aldri i verden ville bli, og det var kanskje ikke det som var «meninga»?

5 thoughts on “Så fort gjort er det å bli en (gammel) kjerring

    1. Hepp hepp, takk for det! Som alle kjipe ting i livet – also this shall pass – og nå er jeg langt på vei veldig mye bedre 🙂

  1. Men hva når man ikke helt vet hva man er eller skulle blitt? Og hva når smerter er resultatet av det meste en gjør? Jeg tror at man kan tenke seg til, eller «ville» seg til en hel del. Men erfaringsmessig er det en grense for det også. Hva da? Joda, akseptere, fokusere på det som er bra, se hva man faktisk har fått til.. bla bla. Men å akseptere smerter…det at man ikke får noe hjelp noe sted. At psyken brukes som forklaring uansett hva man sier…Jeg tror ikke jeg noensinne KAN bli syk. For samme hva som skjer, så er det «fordi du har.. bakgrunnen din…» Jeg tror helsevesenet i Norge er i stand til å skylde på mine foreldre, selv om jeg skulle blitt overkjørt av toget og miste beina!

    Det verste med å ha vondt er ikke å ha vondt. Det er all energien som går med til det. Som man heller skulle brukt på andre ting.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *