Trening først, husarbeid etterpå

Siden jeg er fanatisk opptatt av å ha en kropp som virker, blir jeg stadig vekk overraska over folk som ikke er det.

Eller, folk vil gjerne ha en kropp som virker. Alle vil jo ha god helse, ikke sant? Men likevel så gjør de andre ting, og det kan virke som om de er mye mer opptatt av Byggmaker enn den her forbanna helsa.

First thing first

Å prioritere betyr 1) å utpeke eller behandle noe som er viktigere enn noe annet, og

2) bestemme i hvilken orden man skal behandle saker eller oppgaver i henhold til deres relative betydning.

(hilsen ordboka)

Altså, first thing first.

Har du noen gang begynt helga med husarbeid? Tenkt at dere kan ikke ha det så rotete og møkkete? At det er veldig viktig å få rydda og støvsuga etter uka? Ser du på trening og ”helse-ivaretakelse” som såklart viktig, men ikke noe man kan prioritere når det ser sånn ut i huset! Også gjør du alle disse kjedelige oppgavene, blir sur og totalt tappet for energi, og da har du i alle fall ikke ork til å trene! Og hvor blei det av de påskegodtrestene egentlig?

Haster, men ikke viktig

En kunde av meg fortalte en dag, proppfull av glede, at hun hadde dratt på trening selv om frokostbordet fløyt over! Hun hadde altså prioritert å dra på trening, samtidig som yoghurt og halvfulle melkeglass stod framme på frokostbordet.

Veldig ofte så blander vi ”haster” med ”viktig”.

Det å rydde frokostbordet haster, men er ikke viktig. Det å trene er viktig, men haster ikke. Du kjenner kanskje til Eisenhowers prioriteringsmatrise, som jeg har skrevet om i innlegget Mangler du tid, eller mangler du krefter?

Det haster jo aldri å trene. Det haster aldri å gå en tur. Det haster aldri å ta benkpress. Det haster aldri å gjøre mobilitetsøvelser for ryggen. Det haster aldri å strekke den stive brystmuskulaturen som kommer av å sitte krumbøyd dagen lang.

Men det haster med det rotete frokostbordet, og det haster å svare på de mailene. Det haster å støvsuge, og det haster å jobbe med notatene til uka. Det haster å få handla inn ny bukse. Og derfor virker det som det viktigste, og kommer først.

Bergljot, den plagsomme veileder

Her er en dialog jeg hadde med en kunde (på tekstmelding):

Hun: Jeg er fortsatt i treningstøyet så håpet lever. Tenkte å skvise inn trening etter lunsj, men det er litt sent nå. Ok, øvelser oppfattet. Gjenstår å se om jeg får gjennomført det, men jeg skal virkelig prøve!

Jeg: Gjenstår å se? 5 x 90 sekunder er…. la meg tenke…. 7,5 minutter. Ikke overlat treninga til tilfeldighetene eller skjebnen.

Hun: Høyst relevante minutter for å skrive ferdig et digert prosjekt med deadline i morgen.

Jeg: Excuses excuses. Antakelig blir det prosjektet bedre om du får opp blodpumpa litt.

Hun: I know. Slapp av, jeg skal trene.

Jeg: Så skal det låta!

Hun: Smiley

Jim Rohn sa: “Work harder on yourself than you do on your job.”

Et godt råd. For vet du hva? Da blir du også bedre på jobben. Paradoksalt nok.

_MG_5056black
Kettlebellstrening. Haster aldri. Dette fine bildet er tatt av Håvard Flaatten.
Det ultimate marerittet

I helga leste jeg en skikkelig page turner som heter Inside the box. How Crossfit shredded the rules, stripped down the gym, and rebuilt my body.

Greg Glassmann, hjernen bak Crossfit, er hyppig sitert og henvist til gjennom boka. Glassmann sier om helse:

”Work capacity in your old age, translates into being able to live independently, being able to get up and down stairs ,and being able to enjoy life.”

Og det siteres videre:

”His (Glassmann) ultimate nightmare would be that modern medicine could manage to keep him technically alive until the age of 135.”

og

”Fitness is about staying out of a nursing home and ”being fed green Jello and watching Oprah all day.””

Av og til når jeg ser folk komme ut av bilene sine, så ser det ut som de trenger brekkstang for å komme seg ut. De er så stive, tunge og har så vondt i kroppene sine, at det eneste de orker er å holde seg i live.

Det ultimate mareritt for meg er også å bli avhengig av noe eller noen. Å bli avhengig av piller og doktorer og uforståelige byråkratiske systemer. Å bli avhengig av at en eller annen ufaglært kjekkas skal komme hjem til meg å gi meg nabodama sine piller. Eller, det absolutte marerittet er vel å måtte ligge med en sånn pustemaskin foran ansiktet for søvnapné.

Så det haster, for meg. Og for folk flest? – så haster det enda mer.

 

Vil du lese flere slike blogginnlegg? Meld deg på det gratis nyhetsbrevet!

Og følg for all del Helseatferd på Facebook!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *