YOLO – alle de gode unnskyldningene

Gretchen Rubin, forfatter av blant annet The Happiness Project, har nå kommet ut med en ny bok som heter Better Than Before, og den handler om endring av vaner.

Jeg koste meg gløgg med The Happiness Project, og gleder meg til at Amazon får ut fingeren og sender meg den for-lenge-siden-bestilte Better Than Before.

Uansett, så har jeg hørt noen intervjuer med Rubin i det siste på ulike podcaster, og gleder meg spesielt til et kapittel i boka hennes hun har kalt for «Nothing stays in Vegas : loophole-spotting». Det handler om unnskyldningene vi bruker for å rettferdiggjøre for oss selv at det er greit å spise den muffinsen, skippe treninga, eller ikke jobbe med PhD-en.

En veldig god unnskyldning som ofte går igjen, er «det gjelder bare denne ene gangen. En gang kan ikke skade.»

Og det er jo den mest perfekte unnskyldning – for det er jo sant! Det er helt sant at én muffins ikke skader, eller en skipping av trening såklart ikke gjør noe. Problemet er likevel åpenbart. Den kumulative effekten av alle «en-gangene.»

Rubin bruker eksempelet som følger; hvis du får en dollar, blir du rik da? Nei.

Men hva hvis jeg gir deg en til, og en til, og en til? Etterhvert, når det blir mange nok, så blir du rik.

På samme måte fungerer det med muffinsen, den ene røyken, den ene skippinga av treninga, eller den ene skulkinga av oppgaveskriving. En skader ikke, mange gjør.

Men så er det dessverre slik med gode unnskyldninger, at de er så gode at vi knapt merker at de er unnskyldninger. Vi merker knapt at de er der! De fungerer som valide forklaringer, som er så rettferdiggjørende og solide at det er klart vi skal ha den muffinsen. Det er jo bare denne ene gangen!

Her er noen flere klassikere som de fleste av oss har vært innom:

  • De andre syns at jeg er sær om jeg ikke spiser vafler når jeg blir tilbudt
  • Man kan ikke gå i bursdag uten å spise kake!
  • Du lever bare en gang! YOLO!
  • Fordi jeg fortjener det!
  • Det er eksamen, det er en slitsom periode, det er unntakstilstand
  • Det må være lov å kose seg
  • Det blir annerledes i mårra/etter påske

Unknown-6

 

 

 

 

 

Vi mennesker er så gode til å prate for oss, at vi tror det sjøl. Eller som George Costanza sa: It`s not a lie if you believe it.

Er det egentlig forskjell på bullshit og pisspreik?

Hvis det er sant som psykologene sier, at vi har 70 000 tanker hvert døgn, så er det en svær kloss av verbalitet som bombarderer deg og meg hver dag. Fra vi våkner til vi sovner, så går det i ett med tanker. Det er ikke rart vi ikke greier å skille viktig fra uviktig, sant fra ikke-sant, eller årsak fra oppspinn.

For tanker virker kloke, ikke sant?

Når noe formuleres med ord, og kanskje til og med med fremmedord, så må det være noe i det?

Vi hører ofte at mennesket er det eneste dyret som vet at det er et menneske. Vi er det eneste dyret som forstår at vi skal dø, og vi er det eneste dyret som kan rasjonalisere og bortforklare våre egne handlinger. «Jeg slår deg bare fordi jeg elsker deg så høyt!»

Jim Jefferies, en stand-up komiker, sa på et show at definisjonen på galskap er nettopp at du ikke skjønner selv at du er gal. Og som han sa videre: «Jeg tror akkurat nå at jeg har et stand-up show for 2000 mennesker i Boston. Men det kan hende at jeg står i et rom for meg sjøl og tror at jeg snakker for 2000 mennesker i Boston.»

Mennesket er et klokt dyr, men kanskje vi ikke skal finte oss selv ut med all denne klokskapen/unnskyldningene/bortforklaringene? Iallefall bare for i dag?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *